Den siste sovjetstat?

Brede gater. Statuer av Lenin. Hammer og Sigd øverst på flaggets venstre side. Egen valuta, egne bilskilt. Å komme hit er som å ta et steg tretti år tilbake i tid. Men samtidig har ikke tiden stått stille! Velkommen til Transnistria.

President/regjeringsbygningen i Tiraspol. Med Lenin i kappe som passer på foran. Egentlig ikke lov å fotografere, så man bør være litt diskret, som dette - fra siden.

Transnistria. Det mest intelligente svaret jeg fikk da jeg fortalte hvor turen skulle gå var "er det ikke Transylvania du mener?" Men nei, Transnistria er en selverklært republikk i Moldova (eller mellom Moldova og Ukraina) Å være en autonom region, som det så fint heter, kan oppleves litt forskjellig fra sted til sted. Russland er utvilsomt landet i verden med flest slike selvstyrte områder (Dagestan, Nord-Ossetia og Tsjetsjenia for å nevne noen få - jeg mener det er ca 25 innenfor de russiske grensene, og enda flere hvis man tar med de som ligger i tidligere sovjetrepublikker og som ser på seg selv først og fremst som russiske). Transnistria er en sånn stat eller et slikt område. Etter Sovjetunionens fall, i 1990, erklærte de seg uavhengige fra Moldova. Det endte i en to år lang borgerkrig, men til slutt fikk Russland og Moldova på plass en fredsavtale og det ble opprettet en sikkerhetssone mellom Moldova og Transnistria. Republikken har, senest i 2014, appellert til Dumaen i Moskva om å bli en del av Russland, men så langt har ikke det ført frem. Et spennende reisemål? Oh yes indeed!

På vei, i bil,fra Moldova til Triaspol, hovedstaden i Transnistria.

Det er flere måter å ta seg inn i Transnistria på. Og når jeg sier flere, så er det fordi du har valget mellom bil, minibuss (marshrutka) og buss. Det er også vanligst å reise fra Moldova og eventuelt videre til Ukraina eller tilbake til Moldova igjen.Å reise inn fra Ukraina og ut til Moldova kan by på problemer, fordi de "rette" typene på moldovsk side vil påpeke at du ikke har innreisestempel i Moldova og således påstå at du oppholder deg i landet ulovlig (siden det ikke gis moldovsk stempel på grensen mellom Ukraina og Transnistria). Det meste kan ordnes med en liten bunke USD, så det er fullt mulig. 

Tiraspol - hovedstand i et land som offisielt ikke eksisterer

De gangene jeg har vært i Triaspol, har det vært over grensen fra moldovsk side. Hvis du har budsjett til det, så er bil absolutt å anbefale. Ca 30 USD fra hvor som helst  i hovedstaden Chisinau til Tiraspol. Det finnes flere busstasjoner i Chisinau hvor man kan finne en marshrutka (minibuss) som kjører til Tiraspol. Merk deg at dette er en meget økonomisk måte å reise på. Bussen kjører enten når den er full, eller tar med seg folk underveis - til det er stapp fullt. Forvent gamle koner med store mengder bagasje, unger som skriker og generelt at det er trangt om plassen. Men behersker du litt lokalt språk (russisk, for eksempel) er dette en veldig sosial måte å reise på. Vær obs på at du da selv må ordne alt på grensen, mens normalt vil en sjåfør fikse dette (eller i hvert fall hjelpe deg) hvis du tar en taxi (altså en bil med sjåfør). Denne bussen og dette toget jeg har sett blitt omtalt ved et par anledninger, har jeg til gode å finne særlig mye mer informasjon om.

Transnistrisk landsbygd. Jeg tror denne bensinstasjonen fortsatt er i drift...

Så var det grensen ja. Du trenger ikke frykte lang kø. Du trenger ikke frykte haugevis med intrikate spørsmål. Du leverer passet i luken. Du blir spurt om det er business eller holiday. De fyller ut en lapp, legger den i passet ditt og vipps, så har du lov til å oppholde deg i Transnistria og bevege deg helt fritt rundt i 24 timer. Men selvsagt er ikke 24 timer nok her (noen vil kanskje hevde det, jeg er ikke enig). Bor du på et av de få bedre hotellene i Tiraspol, så kan de hjelpe deg med å få utvidet oppholdet ditt. Bor du privat må den du bor hos bli med til innenriksministeriet (eller noe i den duren) for å få utvidet oppholdstillatelsen. Siden det ikke offisielt finnes hosteller i Tiraspol (det finnes likevel altså), så får du noen derifra til å bli med deg til dette kontoret (som ligger relativt sentralt) og ordner med papirene. Selv om du snakker russisk, er ikke dette noe du kan gjøre på egen hånd, for noen må gå god for deg og ha "ansvar" for deg mens du er i Transnistra. 

Vladimirs busstopp - og jeg er litt usikker på om det er vits i å vente på bussen.

Så er papirene i orden. Du cruiser innover transnistrisk jord, ned 25-oktober-gaten (som du snart vil lære er hovedgaten hvorfra man navigerer seg rundt). Det finnes et par gode hoteller av "vestlig" standard i Tiraspol. Jeg kan selv gå god for City Club Hotel og også Hotel Russia virker bra, men det er jo selvsagt hvis du vil ha et k j e d e l i g opphold i Tiraspol... (sorry). Lenin Street Hostel (som tidligere var kjent som Go Tiraspol Hostel) ligger et steinkast fra 25-oktober-gaten. Dimitri, som driver stedet. er mer enn happy for å organisere utflukter eller aktiviteter for deg. Eller hva med en bar-til-bar-runde med ham og kompisene (de får praktisert engelsk og du får kanskje plukket opp litt russisk?).

Nede i en kjeller, litt utenfor sentrum. Her kommer politiet for skytetrening. Og her trente undertegnede også på å treffe blinkene (med vekslende hell).

Med et snev av ironi og et snev av alvor, beskrives ofte Transnistria (av lokale) som den siste sovjetstat. Du finner for eksempel fortsatt hammer og sigd i flagget. Det er nok langt fra så rigide regler som under sovjettiden, men likevel er det noen ting du ikke må gjøre i Transnistria (utover det helt åpebare som er ulovlig). Ulikt hva du kanskje tror, så er for eksempel det å drikke alkohol på offentlig sted, ikke særlig smart. Det er faktisk ulovlig og du kan få ubehag med politiet. Transnistriske rubler er det du trenger. Har du russiske rubler, USD eller Euro kan disse veksles i de fleste banker (men ikke brukes som betalingsmiddel - det gjelder også moldovske penger). Det finnes et par minibanker, alternativt kan du heve penger (transnistriske rubler) inne i banken med visa- eller mastercard også. Akkurat den prosessen bør du forvente tar litt tid. Du oppgir beløpet du vil heve i Euro (feks. 100 Euro) og får utbetalt verdien i transnistriske tubler. For å "leve" godt en to-tre dager i Tiraspol er 100 Euro mer enn nok (da snakker vi å spise ute hvert måltid, og gjerne en tur på bar eller nattklubb en kveld eller to, samt innkjøp av noen suvenirer).

Utsikt over Kitskany, fra et kirketårn...

De fleste severdigheter i Tiraspol når du ved å gå litt. Ved Suvorov-plassen finner du regjeringsbygningen, et minnested over borgerkrigen og de falne. Den kjente tanksen T-34 og ikke minst selve Suvorov-monumentet. Ellers er det fine parker og noen steder også uteserveringer, hvor du kan sitte og se på trafikk, folk og liv. Har du lyst, kan du også ta en liten utflukt (som hostellet eller hotellet nok kan arrangere for deg). For eksempel til Noul Nemat-kirkene.

Noul Nemant-kirkene. Russisk-ortodokse sådan. Fin utsikt fra tårnet.

 Like i nærheten ligger Kitskany Bridgehead, som er et monument over kamper under 2. verdenskrig (Odessa-operasjonen i 1944). Det er et av de høyeste punktene i området og man har en fin utsikt over Transnistria, Moldova og Ukraina.  En ganske ny turoperatør, Transnistria Travel agency arrangerer en tretimers utflukt til Kitskany hvor du blant annet får se kirkene, monumentet  og Bendery-fortet, som ble oppført på 1600-tallet under krigen mellom tyrkerne og russerne. Det er ikke så mange år siden dette faktisk ble åpnet for publikum. Vel verdt et besøk.

Arbeid gir ære - det er budskapet på dette monumentet - i god sovjet-stil - det må sies.

Et besøk til Kvint-museet med utsalg er også et must. Kvint er en slags cognac som de er veldig stolte av i Transnistria. Og den er ikke så aller verst på smak heller. Det finnes flere restauranter i Tiraspol som er gode. Mafia, for eksempel, har uteservering på 25-oktober-gaten, og en internasjonal meny. 7 Fridays er mer en cafe, men har likevel en variert meny, hva angår både drikke og mat (og uteservering i bakgrden). Er du heldig treffer du på en av de få som snakker engelsk her, men menyen har også bilder for å hjelpe språkforvirrede utlendinger. Det er også et veldig bra natteliv i Tiraspol, og ikke tro på ryktene om portforbud. Det eksisterer ikke. Imidlertid kan det være greit å ha med en eller flere lokale hvis man vil på nattklubb. I hvert fall noen som snakker russisk. Nattklubbene er stort sett for "de rike", og forvent derfor at prisene er nesten på "vestlig" nivå."Sherri" ligger en liten rusletur fra sentrum, og er en classy nattklubb med dansegulv og karaoke. Festen varer som regel til de tidlige morgentimer.

Enda en regjeringsbygning - heller ikke lov å fotografere, men på vei hjem fra nattklubb er det vel lettere å tenke "hva kan gå galt" - og det gikk jo fint...

Er det trygt da? Ja, det er faktisk det. Med litt fornuft og enten noen som kan russisk rundt deg, eller at du selv kan en del, så går dette helt problemfritt. Etter besøket kan du velge å dra videre til Odessa (en nydelig ukrainsk by ved Svartehavet) eller tilbake til Moldova. I begge tilfeller er det ikke noe problem å komme ut - så lenge du har immigrasjonskortet du fikk ved innreise. I motsatt fall kan du forberede deg på å måtte bestikke grensevaktene. Folk her er stort sett veldig trivelige, men blikkontakt eller smil til helt ukjente er veldig uvanlig (så det er ikke uhøflig hvis noen ser ned når de ser deg). Ryktet om at det er uhøflig å si nei hvis du blir bydd vodka er sterkt overdrevet. Men er du mann, kan du risikere både utrivelige kommentarer og merkelige blikk hvis du blander ut vodka med brus eller juice (det er nemlig forbeholdt damer). Havner du i en gruppe hvor vodkaflasken går rundt bordet, så er det altså sånn at den skal tømmes før noen forlater bordet. God tur!

Les mer om konflikten mellom Moldova og Transnistria (Huffington post - på engelsk)

Ti råd for en tryggere tur

Typiske reisemål har den siste tiden vært rammet av terror. Nå sist i Brussel, som jeg skrev om i forrige innlegg. Mange spør seg derfor nå: Er det trygt å reise? Bør jeg avbestille turen? Bør jeg reise et annet sted? Jeg vil si "nei". Men jeg vil likevel gi noen råd. Råd som er brukbare å ha, uansett om det skjer et terrorangrep eller ikke...

Stoppet ved en kontrollpost i Donetsk sørøst i Ukraina 2014. Harde kamper foregikk like i nærheten.

1. Legg ikke ut på tur uten trening
Og det gjelder ikke bare for skigåere. Når du reiser bør du lære og kjenne litt om stedet du skal til på forhånd. Hva er regnet for normal oppførsel. Hva kan virke fornærmende og ikke minst: Er noe vi anser som helt vanlig og lovlig her hjemme ulovlig i det landet eller de landene du skal til. I et strengt muslimsk land, for eksempel Forente Arabiske Emirater, kan du bli fengslet hvis du går åpenbart beruset på gaten. Og det finnes eksempler på at kvinner som har anmeldt voldtekt, selv har blitt fengslet fordi en ugift kvinne ikke har lov til å ha sex med en mann......

2. Si ifra hvor du drar.
En god regel er å la familie eller i hvert fall venner vite hvor du skal. Gi kopi av en omtrentlig reiserute til noen du stoler på. Hvis du vet navnet på hotellet du skal bo og flyene du skal fly, så skriv det opp. Det gjør det lettere å finne deg, hvis stedet blir rammet av en eller annen katastrofe. Man kan også registrere seg hos UD på reiseregistrering.no. Det er kanskje litt i overkant å gjøre det før man drar på helgetur til København, men skal man på en lengre reise, bør man oppgi litt informasjon. Da slipper man å bli "en nordmann er fortsatt savnet i..." dersom det oppstår en krisesituasjon i landet du befinner deg i.

Havnet i Thailand under politiske opptøyer. Det var ikke farlig, men det kunne utartet seg.

3. Vær opplyst
Før du drar kan det være en god ide å skrive ned en del viktige nummer. For eksempel nødnumre i de landene man skal til. (det er ikke alltid 112 eller 911). Utenriksdepartementet her hjemme har et operativt senter som er bemannet 24 timer i døgnet alle årets dager. De når man på +47 23 95 00 00. Dermed trenger man ikke skrive ned nummeret til nærmeste norske ambassade, hvis det skulle skje noe. Men husk at UD ikke har en tryllestav som kan få deg ut av vanskelige situasjoner... derfor; neste råd:

4. Husk reiseforsikring
Det koster så lite. Og ikke belag deg på de som man får gjennom kredittkortene. Det beste er å tegne en helårs reiseforsikring. Litt avhengig av behov, så kan du få forsikringer som gjelder for utenlandsopphold på 45 til 60 dager. Det er også litt ulikt hva de gjelder. De færreste gjelder for eksempel ved utøvelse av ekstremsport, eller hvis man oppsøker ekstreme høyder. Har UD gitt et såkalt offisielt reiseråd for landet eller området, gjelder normalt ikke den ordinære reiseforsikringen. (Et reiseråd utstedes til områder der det er forbundet med fare for liv og helse om man oppholder seg). Områder i land nordmenn ofte ferdes, som Tyrkia, Russland, India og Egypt har fått utstedt reiseråd. Sjekk!

En gate i Djubouti. Intet reiseråd for dette landet, men andre farer... Malaria...

5. La deg stikke 
Det er mange land som har sykdommer som er høyst uvanlige her til lands. FHI har en ganske grei oversikt. Reisevaksine får man billigst hos smittevernkontoret i kommunen/bydelen. Reiseklinikker kan kanskje gjøre det raskere, men er dyrere. Store deler av verden er også rammet av myggbårene sykdommer. Dengue, for eksempel, finnes det ingen vaksine mot. Da må man bare beskytte seg best mulig mot bitt. Malaria finnes det tabletter mot, de får man på resept via smittevernkontoret eller reiseklinikken. Merk at de fleste har bivirkninger og må tas en god stund etter hjemkomst.

6. Hold deg unna bråk
I mange land kan det fort oppstå politisk uro. Hvis du ser store folkeansamlinger, som åpenbart demonstrerer eller på annet vis gjør opprør, hold deg langt unna. Du kan fort bli viklet inn i noe du ikke helt så for deg. Er du usikker, spør f.eks på hotellet/hostellet om hva som foregår. De er gjerne mer opplyst enn du er. En enkel regel: Terror rammer sivile på tilfeldig sted for å spre frykt. Krigshandlinger foregår på mer begrensede områder. Det er derfor lettere å holde oversikt over hvor en krig foregår, enn hvor terror rammer. Og lettere å ta forholdsregler i krigsherjede land enn i land som er terrormål. Det finnes også internasjonale regler for hvordan krig skal føres. De gjelder ikke for terror.......

7. Se og hør
Terrorangrep har ofte rammet kollektivtrafikk. Men det er ikke dermed sagt at man må unngå dette. Men bruk øyne og ører. Ser du noe unormalt og noe som på deg virker skremmende, så forlat transportmidlet hvis du kan, eller gå over i en annen vogn. Hvis du befinner deg i et fult lokale eller på en idrettsarena el.l. Bruk tre minutter på å orientere deg. Hvor er nødutgangene? Hvor kan man komme vekk. Finnes det flere enn én rømningsvei? Hvis en situasjon oppstår, følg de instrukser som myndighetene gir.

Nepal har en elendig infrastruktur etter jordskjelvet i april 2015

8. Må du kjøre?
Du føler kanskje at du er trygg i en bil. Og du føler deg trygg bak rattet. Men trafikkulykker er en av de vanligste dødsårsakene for nordmenn som dør i utlandet. I Europa, Australia og Nord-Amerika vil du stort sett være trygg i bil. Men andre steder er det ikke uvanlig med ran av biler langs veien. Er du i ustabile områder, kan du også støte på militære kontrollposter. Det kan bli ubehagelig hvis du ikke har de riktige papirene i orden. Husk også at veistandarden kan være langt dårligere enn vi er vant til. Mange steder går trafikken i høy hastighet og består av alt fra store, tunge, lastebiler, små motorsykler, personbiler, dyr og folk. Hvis du ikke kjenner veiene godt og det ikke er tvingende nødvendig. Unngå å kjøre om natten.

9. Dokumenter deg
I mange land er de mer opptatt av at du kan vise hvem du er enn noe annet. Ha derfor enten passet PÅ deg (på trygt sted, i en lomme med glidelås eller lignende) eller i det minste ha med en fargekopi samt en annen gyldig legitimasjon (førerkort - bankkort med bilde er det stort sett bare nordmenn som har, så det er ikke ofte godtatt). Om du skal la passet ligge på rommet, låse det inne i en safe, eller ta det med, er det uenighet om. Min holdning er at en safe på et hotell ikke er verdt noen ting. Som regel har en eller flere ansatte tilgang, selv om den er låst. Har også opplevd at safen lett kunne løftes ut og tas med. Å ha passet på seg gir selvsagt en risiko for at det blir stjålet av en lommetyv. Det tryggeste er kanskje å legge det på et tilforlatelig, men ikke synlig, sted i bagasjen. Uansett: Skjer det et terrorangrep eller lignende der du er, kan passet være eneste mulighet for å unngå å bli mistenkeliggjort.

10. Kos deg
Hvis vi lar våre reisevaner bli påvirket av terrorister og trusler om terror, har de vunnet. Jeg sier ikke med dette at det er helt smart å reise til Mali, Somalia, Afghanistan eller Syria. Men ikke la terrorisme påvirke ditt valg av reisemål. Ta heller noen små forholdsregler, så øker du sjansen for at turen blir smertefri og minneverdig.

Du trenger neppe like mye sikkerhetsutstyr som jeg tok med, hvis du skal til Ukraina nå.

Mørke dager i Brussel

 I dag skal jeg skrive et annerledes innlegg. Om en påsketur til Belgias hovedstad. Ikke for å se på signalbyggene, de kjente statuene. Ikke for å gå på ølsmaking på små mikrobryggerier eller ta en utflukt til Waterloo. Årets påsketur ble noe ganske annet.

Terroren rammet Brussel 22. mars 2016. Folks oppførsel på Børsplassen var likevel veldig spesiell.

Hver gang terroren rammer, skjer det noe med oss. Vi hører dødstallene stige. Vi vet at "minst to personer er drept" ofte er starten på en morbid tallrekke. 2, 7, 15, 35... osv... Men bak hvert av disse tallene, uansett om det var det første, eller det siste, er det en skjebne. Bak hvert dødsfall er det en sørgende mor eller en sønn som har mistet sin far. De som døde søkte ingen fare. De levde sine liv, opplevde det de ønsket og drømte om. Men de var på feil sted til feil tid. .For en drøy uke siden kom jeg til Brussel. Det hadde gått knapt 12 timer siden terrorangrepet som kostet minst 35 mennesker livet. Brussel var stille. Jeg kjente ikke igjen byen. Livet på uterestaurantene. På gatehjørnene. Men jeg skulle likevel bli overrasket. Mer om det senere.

Alarmen går på Brussels militærhospital. Alle evakueres. Heldigvis. Falsk alarm. Men nervene var utenpå alle.

Når vi velger reisemål tenker vi forhåpentligvis ikke først og fremst på terrorfaren. Hadde jeg dratt på en privat påsketur til Brussel, så ville jeg ikke dratt med en bekymring om at det kunne skje et angrep. Jeg ville visst at byen var et terrormål. Men ikke vært nervøs. Kanskje hadde jeg kikket litt ekstra på metroen. Er det egentlig noen som eier den kofferten? Kan han ha et bombebelte under jakken? Kanskje. Hvis tankene kom, så ville jeg helt sikkert bare snakket litt irritert til meg selv, og sagt "ikke vær paranoid". Men kanskje var det noen som tenkte akkurat en slik tanke før bomben på metroen i Brussel ble utløst. En person, hvis siste handling var å trekke på skuldrene og kikke bort på en intetsigende reklameplakat.

Kveldsrapport fra Børsplassen i Brussel, samme kveld som angrepene skjedde.

Jeg kjenner Brussel som en glad by. En by som, nok ganske ufortjent, har et rykte som en kjedelig by. Dyr. Fordi EU- og NATO-toppene bor der og har godt med penger. Jeg kjenner Brussel som en by med høy grad av sikkerhet, særlig på grunn av nevnte organisasjoner. Jeg forbinder Brussel med hyggelige puber og barer på nesten hvert gatehjørne. Selv rett over plassen for den EU-kommisjonens hovedkvarter, ligger en irsk pub og frister ensomme EU-topper på vei hjem fra alt for kjedelige møter. Det skulle bli et helt annerledes møte denne gang. Men noe klarte ikke terroristene å ta vekk fra folk i Brussel.

En annerledes velkomst til Brussel. Militærkjøretøy med spesialsoldater.

 Mine kolleger og jeg reiste til Amsterdam. Flyplassen i Brussel var naturlig nok stengt etter angrepet der. Vi visste at gater og veier kom til å være stengt. Men valgte likevel å kjøre leiebil nedover. Det var vårt eneste håp for å rekke frem til Dagsrevy-tid. Klokken hadde allerede passert tre da jeg svingte Skoda-en ut fra parkeringshuset på Schipol. GPS'en påsto hardnakket at det skulle ta to timer og tretti minutter. Den hadde ikke kalkulert inn køene på nederlandske motorveier. Men det første tegnet på at ting ikke var som normalt. At det ikke var et "vanlig" tirsdagsrush, fikk vi på grensen til Belgia. Heldigvis ikke for vår del, da kunne vi bare ha glemt alt om å nå frem til Brussel i tide. Men på vei ut av Belgia var det 5-6 kilometer kø foran en politisperring. Hver eneste bil ble sjekket og gjennomgått. Jeg satte på nødblinklyset og kjørte pent opp langs siden på køen, mens fotografen hang ut bakvinduet og filmet. Det var dokumentasjonen på det unormale. Inn mot Brussel var det flere køer. Vi hørte ulende sirener og måtte stadig kjøre til side for å slippe frem politi, ambulanse og militære kjøretøy. Men et aldri så lite mirakel skjedde... Kvart over seks svingte jeg inn foran EU-kommisjonens hovedkvarter og fant en parkeringsplass mellom biler med satellitt på taket og TV-team som rapporterte direkte. Vi tok beina fatt og løp bort til politisperringene foran nedgangen til metrostasjonen som hadde blitt angrepet. Det var klart for å gå på lufta.

Børsplassen i Brussel ble etter hvert stedet hvor man markerte sin motstand mot terroren.

 De neste tre timene sto jeg vekselsvis og kikket inn i kameraet og ned gaten mot metrostasjonen. Vi oppdaterte oss på situasjonen, fikk meldinger om nye politiaksjoner. Det milde været som hadde møtt oss var byttet ut med en iskald vind og en temperatur som sank i takt med mørket som falt på. Gatene rundt var folketomme. Nærmest stille. En tilfeldig forbipasserende. En av de som synes det er morsomt å snakke med oss som står og rapporterer, fortalte at han hadde vært på Place de la Bourse og tent lys. Okei. Vi drar dit. Det er fint med noe annerledes til Kveldsnytt, selv om jeg fryktet det kunne begrense seg til et par kubbelys. Strengt tatt hadde jeg ikke inntrykk av at folk hadde trukket til gatene i kveld. Jeg skulle ta så fryktelig feil. Det er det man ofte gjør når man står ett sted og rapporterer i alle sendinger. Man får ikke helt blikk for det som skjer rundt en. Jeg er glad vi dro.

Dette var det første bildet jeg tok på Børsplassen

Det var ikke lange turen til Børsplassen. Og det jeg fryktet så ved første øyekast reelt ut. Det var noen blomster og hilsener på bakken foran trappen. Men hva var det med folk? De satt rundt omkring med vinflasker og øl. Noen holdt opp flagg. Noen sang. Det ble spilt musikk. Hadde det ikke vært for at blikkene var litt tomme og smilene litt stive, kunne det lignet en gatefest.
- Hvorfor er dere her, spør jeg en gruppe ungdommer som satt lengt oppe på trappen.
- Vi skal holde sammen i kveld. Vi skal vise at terroristene ikke vinner, svarer en jente.
- De skal ikke få forandre vår hverdag, sier en annen.
Jo flere jeg snakket med, jo sterkere sto det for meg at det jeg hadde planlagt å fortelle i Kveldsnytt måtte endres. Dette var ikke et sted for sorg og tårer. Det var et sted hvor ofrene ble hedret. Hedret med å vise at deres død ikke var forgjeves. Deres død brakte folk tettere på hverandre. Og folk viste det ved å gjøre det de alltid gjør. Møtes og være sammen.

Etter to døgn var Børsplassen omgjort til TV-studio for en haug TV-kanaler. Her har NBC sending...

 Terrorister rammer alltid uskyldige. Hensikten er alltid å skape frykt. Man vil som regel alltid se endringer etter et større terrorangrep. Noen er kanskje nødvendige. I dag er det ingen som stiller spørsmål ved at det er sikkerhetskontroll før man skal ut å fly. Det var ingen selvfølge før. Det er ingen som kritiserer at det er adgangskontroll til et lands regjeringsbygg eller parlament. Men det er umulig å sikre seg 100% mot terrorister. Det går ikke an. Da vil vi få et samfunn som er helt låst og lukket. Og likevel vil det aldri bli helt terrortrygt. Jeg vil si jeg ble imponert over de menneskene jeg traff på Børsplassen i Brussel denne kvelden. De ville ta sin by tilbake. Og selv om bakteppet var aldri så tragisk - de lot ikke terroristene vinne. Og det bare ved å være sammen og la tirsdag kveld være tirsdag kveld. For meg ble det alt annet enn en vanlig tirsdag. Men heldigvis fikk den en verdig og ganske tankevekkende avslutning.

Væpnede soldater holder vakt i Brussel... Det er kanskje nødvendig. Men jeg tror det er viktig å ta hverdagen tilbake når slikt skjer. 

Et godt tips?

De fleste er sikkert enig med meg: Å komme til et nytt sted, et nytt land og ikke ane hva som forventes av tips på restauranter og barer er et sant lite mareritt. Husk at det å tipse i noen land kan bli sett på som like ufint som det å unnlate å tipse i andre. 

Feriebudsjettet kan få seg en overraskelse hvis du ikke har beregnet inn tips. I USA, for eksempel, må du beregne å legge til 15-20% på restaurantregningen, men også andre steder...

Når jeg er på reise i land jeg ikke kjenner (eller ikke helt husker hvordan fungerer) er jeg aldri redd for å spørre. Men å spørre en servitør om tips er inkludert, kan bli meget pinlig. For mange år siden, spurte jeg en servitør på en restaurant i en tysk by om tips var inkludert, og han kom med en lengre forklaring om at det var ikke inkludert, ei heller var det pålagt, men var man fornøyd, var det lov, før han forsvant og kollegaen kom for å hente pengene. Jeg har derfor satt sammen en liten oversikt over land hvor jeg har vært, eller fått førstehånds informasjon om, når det gjelder om og hvor mye tips man skal gi. Send meg gjerne en mail eller kommentar, så kan listen utvides.

Andorra
Her er det ikke nødvendig å tipse. Noen restauranter kan imidlertid finne på å legge til tips på regningen. Hvis ikke, kan du legge igjen litt veksel.

Argentina
Dette er et litt vanskelig tipsland. Det er i utgangspunktet ikke pålagt å tipse på restauranter, men hvis du spør en lokal vil de si 10-15%. Det er forventet at utlendinger gir tips, men det trenger altså ikke være så mye som du har blitt fortalt. I barer hvor du selv går til bardisken er ikke tips nødvendig. Ellers er heller tips ikke særlig utbredt. Noen pesos på dyre hoteller til den som eventuelt (dette er ikke veldig vanlig) bærer bagasjen til rommet forventes nok. Men taxi-sjåfører, frisører etc forventer ikke tips.

Nyt kvelden i Buenos Aires' distrikt San Telmo, og gi litt tips hvis du er fornøyd. Litt ekstra fornøyd, helst.

Armenia

I de fleste tidligere sovjet-stater er ikke tips vanlig (i sovjet-tiden var tips helt uvanlig). Men turistindustrien har ført til at dette ikke er helt uvanlig på bedre restauranter. Det er ikke nødvendig, høyst frivillig. Noen steder legger til "service charge" på regningen. Dette er ikke tips. Hva det rent faktisk er, har jeg aldri funnet ut av. Det forekommer kun noen få steder. Å tipse andre steder er i hvert fall unødvendig, og kan faktisk bli sett på som direkte frekt.

Aruba
Noen restauranter legger til tips på regningen. Hvis ikke er 5-10% ansett som normalt på restauranter. På barer, taxier og andre servicesteder er tips ikke nødvendig.

Australia
Her er det helt unødvendig å tipse noe sted. Det finnes "tipsbøtter"i en del barer og puber. Frivillig å bruke, hvis du synes det var veldig god service.

Ingen grunn til å overdrive med tips i Australia, her fra Chinatown i Adelaide.

Belgia
Tips er helt unødvendig og ikke forventet - generelt sett. På typiske turiststeder kan det forventes at man runder opp regningen, men ikke mer enn noen få euro.

Bolivia
Tips er som regel lagt til på regningen på restauranter og barer. Et lite ekstra beløp viser at man er fornøyd (5-10%). På bedre hoteller forventer nok den som bærer bagasjen et symbolsk beløp som takk. Det er også vanlig å legge igjen noen bolivianos på sengen til rengjøringspersonalet på fasjonable hoteller. Taxier forventer ikke tips. Har man vært på en guidet tur forventes noe (20 bolivianos per dag til hhv guide og sjåfør er en liten pekepinn) tips.

Bosnia
Tips er ikke forventet noe sted, utover at man kan gi opp til 10% på bedre restauranter hvis man er svært godt fornøyd.

Brasil
Et litt komplisert land. Normalt er det ikke nødvendig å tipse. Men ofte er det ført på regningen (10%), det er visstnok frivillig å betale dette, men forventet at man gjør det. Taxier forventer ikke tips. Det gjør man heller ikke i utgangspunktet på barer etc. Men hvis man velger å tipse, blir servicen som regel veldig mye bedre resten av kvelden (dette gjelder jo steder hvor man betaler underveis). Det samme kan sies om strandbarer etc. Hotellbetjening (de som bærer bagasje og rengjøringspersonale) forventer litt tips for tjenesten. Til stuepiken kan man legge igjen "vekslepenger" på sengen.

God stemning i Bulgaria. Men pass på å gi litt tips hvis du vil ha en ekstra hyggelig opplevelse

Bulgaria

Også et komplisert land. I utgangspunktet er ikke tips nødvendig. Langt ifra. Men, og her er det et stort men, det kan være nødvendig for å få skikkelig service. På restauranter når regningen kommer og man ikke skal tilbake senere er det derfor ikke nødvendig å tipse (men var servicen god, kan man godt gjøre det for å være hyggelig). I baren kan bartenderens oppførsel avhenge av om han eller hun får tips under første servering. Er du rundhåndet blir drinkene bedre (sterkere) de blir oppmerksomme og hyggelige. Bor man på et all-inculsive-resort, kan man i utgangspunktet gi en seddel i tipsskålen på begynnelsen av kvelden, og være sikker på at drinkene ikke inneholder vann. De (hvis noen) som bærer bagasjen, forventer litt tips. Taxi-sjåfører også - men å gi småmynter er ansett som en fornærmelse (det skal liksom "monne").

Chile
Dette er enda et komplisert land. For å starte med restaurantene. Vanligvis vil de legge til 10% på regningen, men det er forventet at man gir litt mer enn dette. Alt over 5% er innenfor her. Men vær obs på at det å gi mindre ses på som en fornærmelse. Men legger du ikke igjen noe, er det et tegn på at noe var "alvorlig galt". Tips på eksklusive hotell er normalt (mindre beløp). Taxier forventer ikke tips, med mindre de er særdeles hjelpsomme.

Colombia
Tips er ikke nødvendig her. På finere restauranter kan man gi litt ekstra. Les dog regningen nøye, noen steder er tips lagt til, og da trenger man i hvert fall ikke betale mer. Andre som yter tjeneste forventer ikke tips (muligens med unntak av de som bærer bagasjen til rommet på et dyrt hotell). Andre som yter service skal normalt ikke forvente tips.

Danmark
Tips er selvsagt ikke nødvendig. På bedre restauranter er det vanlig å gi opp til 10% hvis alt var meget bra. En krone her og der til bartenderen (vekslepengene) er ikke uvanlig på barer, men man MÅ altså ikke... Tips forventes selvsagt heller ikke hos taxisjåfører, frisører mv.

Djibouti
Det er ikke nødvendig, men satt pris på, om man tipser. Restauranter har ofte lagt til 10% i "service charge" på regningen. Tips utover dette er ikke nødvendig, selvsagt. Litt ekstra til taxi-sjåfører, bærere etc. er forventet.

Ecuador
Det er ikke forventet å gi tips i Ecuador. Noen restauranter (av høyere standard) vil muligens legge til et "servicehonorar" tilsvarende maks 10%. Utover det kan småpenger gis ekstra til taxi-sjåfører, bærer, etc. Hvis man vil.

En kraftig suppe med reker og kokos servert i Ecuador - der er det ikke nødvendig å tipse.

Egypt
Det er forventet tips stort sett over hele Egypt, særlig i turiststeder. Rundt 10% på regningen, men derutover også til bærere, hotellpersonale, taxisjåfører, frisører... Man må selv sette grenser for hva man synes er fornuftig. For nevnte tjenester er vel tilsvarende en USD eller to tilstrekkelig. Men tips uansett svært diskret. Det er visstnok "pinlig" å vise at de er avhengig av tips. Reglene for hvordan man gir tips på elevcruise er visstnok helt annerledes. Men det kjenner jeg ikke til. Kanskje noen andre gjør?

Estland
Som i de fleste tidligere sovjet-stater er ikke tips nødvendig, og vanen kom med turistene. Det er imidlertid sett på som høflig å "runde opp" til nærmeste Euro eller tilsvarende, dersom man er fornøyd.

Etiopia 
Hvis tips ikke er lagt til regningen på restauranter, så er det forventet et mindre beløp hvis servicen var fra tilfredsstillende og oppover. Taxier forventer ikke tips på den allerede forhandlede prisen. Guider, sjåfører for utflukter forventer tips.

Finland
Tips er ikke forventet noen steder, og du kan til og med få pengene i retur hvis du prøver å tipse. Gjelder alle former for service.

Forente Arabiske Emirater
Det er et salig kaos av tjenester som ytes i FAE. Her pakkes posene i supermarkedene. Her parkeres bilen for deg. Og selvsagt. Hva med de som leverer varer til deg på hotellet, for eksempel. Her er femmer-regelen grei. 5 Dirham - eller "rund opp" (drøye 10 kroner) for enkle tjenester (parkering, bæring, pakking, levering og taxikjøring). 10 Dirham for skjønnhet og velvære (spa, massasje, hårklipp etc.) og 15% i restauranter (mindre hvis du ikke er helt fornøyd). I de få barene som finnes, kan du "runde opp" og være godt innenfor.

Frankrike
Tips er inkludert i alle regninger. Vil du være høflig og er fornøyd, ca 5% er ansett som tilstrekkelig.

En klassisk spesialitet fra Normandie. Blåskjell... I Frankrike er det ikke tipsplikt. Men lov, hvis du er fornøyd.

Georgia

Det er ikke forventet tips for noen ytelser her. Å tipse kan sågar være ansett som frekt, og at du står for en ovenfra-og-ned-holdning overfor de som yter servicen.

Hellas
Service er inkludert i prisen for alle typer service. Det er ikke nødvendig å gi ekstra. Det er vanlig å runde opp til nærmeste Euro eller litt ekstra hvis du er tilfreds eller mer.

Hviterussland
I motsetning til mange tidligere sovjetstater er det ikke uvanlig å gi tips i Hviterussland. Det gjelder dog kun på restauranter. 10% er mer enn nok. På barer kan du gi litt ekstra hvis servicen og oppmerksomheten er god. For en taxitur betaler du avtalt pris uten tips.

Island
Det er ikke nødvendig å tipse på Island. Tips er inkludert i prisen for alle typer service. Men det blir ikke ansett som uhøflig å tipse heller, og har servicen vært svært god, er det helt greit, men det er aldri forventet.

India
Dette burde nesten vært et eget kapittel. For det første er det ikke uvanlig at det legges på en pris i forhold til det som står i menyen. Det er en "service charge", en slags skatt. Det er altså ikke tips, selv om det kan se slik ut. Noen menyer har kalkulert dette inn i prisen som er printet, andre har ikke det. Så her kan forvirringen være total. På toppen av dette, er det forventet 5-10% tips på steder med bordservering. Forventet, men særlig på turiststedene er de ikke redde for å påpeke at det ikke er tilstrekkelig tipset. Et bestemt "sorry" før man reiser seg og går, kan unngå pinlige situasjoner hvis man da ikke har tenkt seg tilbake igjen. Det er ikke så fryktelig mange barer, som vi vil kjenne det, med bardisk og det hele i India. Det er mer vanlig med bordservering, og da kan man tipse 5-10% hvis det var tilstrekkelig service. De fleste hoteller har en "bell boy" som ofte nærmest tvinger deg til å overlate bagasjen til ham. Du kan nekte og si at du vil ta deg til rommet selv, men det kan skape stor forvirring. De vil uansett forvente et mindre beløp som "takk" (20 rupees per bagasje er tilstrekkelig - noen vil ikke være redd for å spørre om mer). Leier du sjåfør eller tuk-tuk for en hel dag, er tips forventet selv på den avtalte prisen, men du kan gjøre de oppmerksomme på at den avtalte prisen skal inkludere tips (ca 10% er en tommelfingerregel). Avtaler man pris på en taxitur skal man ikke betale tips. Guider forventer 100-300 rupees (avhengig av lengde på turen) i tips. Kjøper man mat fra fast-food-kjeder (eller kafedisker el.l) eller street-food er tips ikke forventet. Frisører forventer tips.

Italia
Det er ikke nødvendig å tipse i Italia. Faktisk er ofte servicen relativt dårlig, fordi mange restauranter har alt for lite betjening. Å runde opp på regningen er greit, men mer for å slippe å få lommene fulle av mynter (og måtte vente på den i utgangspunktet trege kelneren). For virkelig flotte middager (og da snakker vi altså full treretters på luksusrestaurant) kan det være greit å gi litt ekstra. Taxi-sjåfører forventer ikke tips, men gir de ekstra service, som å hjelpe med bagasje el.l. så settes det pris på om man "runder opp".

En klassisk italiensk restaurant i Roma. Nøy deg med å "runde opp" på regningen

Kambodsja

Det er ikke forventet at man gir tips i Kambodsja. Hvis man vil gi litt fordi servicen var svært bra, må man gjøre det ytterst diskret, og man kan oppleve at servitøren nekter å ta imot.

Kosovo
Det er ikke forventet og kan nesten bli sett på som uhøflig å tipse. Opplevde at servitøren kom løpende etter oss på gaten med vekslepengene, i den tro vi hadde glemt det.

Kroatia
Tips er ikke nødvendig noen steder - enkelt og greit.

Laos
Det er ikke forventet tips noen steder. På flotte, dyre, restauranter er det ikke uvanlig å gi 5-10% ekstra. Guiden kan også få noen dollar hvis servicen var eksepsjonelt bra.

Latvia
Det er ikke forventet og ganske uvanlig å tipse i Latvia. Men med turismen kommer også tipskulturen. På flotte restauranter kan man gi 5-10% hvis det ikke spesifikt står at tips er inkludert. Man kan runde opp hos taxi-sjåføren hvis man vil unngå småmynter.

Liechtenstein
Tips er ikke forventet. Å gi 5-10% hvis man er svært fornøyd, blir verdsatt.

Litauen
Kulturen er lik som i Latvia. Tips er ikke forventet, men litt ekstra for god service blir satt pris på, og taxisjåføren kan man runde opp til nærmeste Euro.

Luxembourg
Ulikt sine naboland er tips mer vanlig i Luxembourg. 10% til taxisjåføren er vanlig. "Bell boys" og rengjøringspersonalet på hoteller forventer 1-2 Euro for tjenesten. På restauranter er tips ofte inkludert (15%) i prisen, derutover forventes tips kun hvis man er svært fornøyd med servicen. Det er ganske vanlig å "runde opp" beløpet på regningen.

Malaysia
Å gi tips er ikke forventet for noen form for service. Men det settes pris på. Hvis man vil ha bedre service, et bord på en bar eller lignende, kan man tipse litt ved første gangs betaling, og det er ikke uvanlig at man da får mer oppmerksomhet fra personalet.

Moldova
Å tipse er slett ikke nødvendig og nærmest ansett som uhøflig.

Monaco
Tips er inkludert i regningen. Man kan selvsagt gi ekstra hvis man vil, men det forventes ikke. Imidlertid er det mer vanlig å gi noen euro til personen som bærer bagasjen din på hotellet og legge litt igjen til rengjøringspersonalet. Å tipse taxi-sjåfører er helt unødvendig.

Myanmar
På restauranter og barer med bordservering er det vanlig og forventet at man runder opp. Også bærere og rengjøringspersonale vil forvente å få et lite beløp (maks tilsvarende én USD) for servicen. Guder og lignende på utflukter forventer mer, faktisk opp mot 10-15 USD. Det er ikke nødvendig å tipse utover avtalt pris for taxier.

På restauranter i Myanmar runder man opp... Kjøper man street-food er det unødvendig.

Nepal

Guider mv. på utflukter forventer ca 15% av prisen i tips. Derutover er det ikke "pålagt" å tipse på restauranter, barer etc. Men lønningene er lave, så det settes stor pris på. 10% er tilstrekkelig. Man tipser ikke på avtalte priser på taxi-turer.

Nederland
Tips er alltid inkludert i prisen. Var servicen særs god kan man gi opp til 10% eller enkelt og greit bare "runde opp". Man kan også "runde opp" til taxi-sjåfører. Derutover er det ikke forventet tips, feks på hoteller o.l.

New Zealand
I utgangspunktet er det helt unødvendig å tipse på New Zealand. Men det settes pris på. Å "runde opp" regningen er det vanligste. Det samme gjelder hos taxi-sjåfører. Andre som yter service forventer heller ikke tips.

Norge
Det er helt unødvendig å tipse i Norge det er inkludert i prisen. Man tipser ikke noen som yter service. Det var vanlig å tipse taxi-sjåfører og frisører tidligere, men det er det ikke lenger og det anses som uhøflig å tilby tips til disse. Serveringsbransjen har ikke det samme synet, her er det ikke ansett som uhøflig å tipse. Noen steder vil de be deg taste inn "totalbeløpet" på kortleseren, for å fiske etter tips. Da kan du bare taste inn beløpet på regningen, hvis du ikke vil gi ekstra. Bærere, rengjøringspersonell etc på hoteller forventer ikke tips.

Paraguay
I dette landet var ikke tips vanlig før turismen startet. På dyre hoteller forventer bæreren og rengjøringspersonellet ekvivalent til én USD for servicen. På restauranter er 10% vanlig, hvis det ikke spesifikt står at tips er inkludert. Man forhandler som regel pris med taxi-sjåfører. Derutover betales ikke tips. For andre tjenester er det heller ikke vanlig å betale ekstra.

Peru
Tips er ikke veldig vanlig. Som regel legges 10% til restaurantregningen. Derutover gir man kun tips hvis man er svært fornøyd. Man forhandler som regel pris på taxituren, den prisen tipser man ikke oppå. Bæreren på et hotell forventer ekvivalent til 0,5 USD per kolli. På lengre turer med guide, bærere etc, så er det forventet å gi tips. Enten blir gruppen enig om et felles beløp som deles på alle, eller så gir man individuelt. 5 USD per dag er mer enn tilstrekkelig.

Cuy - eller marsvin er en spesialitet i Peru. Og tips kun hvis kjeledyret smakte fortreffelig.

Polen
Tips er høyst frivillig i Polen og i så fall kun dersom du vil vise at du er meget godt fornøyd. På bedre restauranter kan de nok forvente 5-10%. Det er ikke uvanlig å "runde opp" etter en taxitur.

Romania
Det er vanlig å tipse i Romania. Rundt 10% på restaurantregningen eller i baren (eventuelt runde opp i baren). Får du hjelp med bagasjen, forventes et lite beløp til han eller hun som bar, men det er vanskelig å si hva som er akseptabelt beløp. Rundt 1 USD og du er på trygg grunn. Også frisører og taxi-sjåfører forventer ca 10% tips.

Russland
I turiststrøk i Russland har tipskulturen skutt fart de siste årene. 5-15% på restauranter som har bordservering er forventet. Er det ikke bordservering forventes heller ikke tips. På bedre hoteller vil nok rengjøringspersonalet forvente ekvivalent til 1 USD per dag for rengjøringen. Taxipriser avtaler man, de skal man ikke tipse på. Utenfor de to store byene, Moskva og St. Petersburg er det generelt langt mindre vanlig å gi tips. 

I storbyene er det vanlig å tipse litt i Russland. Utenfor er det mindre vanlig. Her fra baren på vodkamuseet.

Serbia
Det er ikke nødvendig å gi tips noen steder i Serbia. Unntaket er i så fall virkelig flotte restauranter med utmerket service, hvor inntil 10% er ansett som mer enn tilstrekkelig.

Singapore
I Singapore er det på restauranter vanlig å gi tips mellom 10 og 15%. Vær obs på at enkelte restauranter legger til "service charge" på regningen. Det er ikke penger som går til servitøren. Derutover er det ikke nødvendig å tipse noen steder i dette lille landet. Men det er ikke uvanlig å gi til bæreren på et hotell (hvis de har og tilbyr en slik tjeneste).

Slovakia
På restauranter er det forventet at man gir rundt 10% hvis man var tilfreds med det man fikk servert. I barer er det ikke forventet, men settes pris på at man "runder opp". Det samme gjelder for taxi-sjåfører. Andre som yter service forventer ikke tips.

Slovenia
I motsetning til de fleste land fra det tidligere Jugoslavia, så er tips mer vanlig i Slovenia. Rundt 10% på restauranter, "runde opp" på barer og til taxi-sjåføren. Derutover er det ingen som forventer tips.

Spania
Her er det forventet at man gir litt tips. I utgangspunktet finnes ingen "fasit" på hvor mye man skal eller bør gi, men avhengig av hvor fornøyd man er, så kan man gi opp til 10%. Det mer "vanlige" er å legge igjen en euro eller to. Det er ikke så mye beløpet, snarere gesten, som viser at man har hatt det bra. Unnlater man å gi, er det et tydelig tegn på at noe var alvorlig galt. Men de lokale tipser svært forsiktig, så det er ingen grunn til å "ta av".  På dyre restauranter forventes nok 10% uansett. Når det gjelder andre former for service, så forventes det nok at taxi-sjåføren får noen euro (sett i forhold til beløpet turen kostet), på dyre hoteller vil nok bæreren forvente tips, men ikke mer enn én eller to euro.

Storbritannia
Det er ikke en utbredt tipskultur her. Men på bedre restauranter er det ikke uvanlig å gi opptil 10%. På andre, enklere restauranter, puber og barer kan man "runde opp" eler gi et pund eller to og med det være godt innenfor. Det samme gjelder for taxi-sjåføren. I andre serviceyrker forventes slett ikke tips.

Surinam
Det er ikke nødvendig å tipse i Surinam. Verken på restauranter, barer, til guiden eller taxisjåføren. Å "runde opp" er greit. Det anses ikke som uhøflig. Men det er ikke en del av kulturen.

En Parbo Bier får du for det den koster i Surinam. Tips er svært uvanlig

Sveits
Det er generelt ikke nødvendig å gi tips noen steder i Sveits. Det forventes heller ikke i særlig stor utstrekning. Men å "runde opp" er ganske utbredt blant såvel lokale som besøkende.

Sverige
Tips er inkludert i prisen. Man gir kun hvis man er særdeles godt fornøyd etter restaurantbesøket. Å "runde opp" til nærmeste tier i en bar eller hos taxi-sjåføren er ikke uvanlig. For alle andre tjenester er det ikke normalt (og ansett som uhøflig) å tipse.

Thailand
Det er i utgangspunktet ikke nødvendig å tipse i Thailand. Men det er verdsatt hvis man legger igjen veksel i baren eller på bordet. Man kan også legge et mindre beløp på rommet til rengjøringspersonalet, dersom det er et "bedre" hotell. Også bæreren kan man gi 20-30 bath. Men det er altså ikke nødvendig og man får neppe verken bedre eller dårligere service av å tipse/ikke tipse.

Tsjekkia
På restauranter i turistområder er det vanlig å gi opp til 10%, men det er slett ikke nødvendig, og kan godt være lavere. På landsbygda, gjør som de lokale. Rund litt opp på regningen. At det står "Service not included" på regningen, betyr ikke at man MÅ tipse, det påstås at dette bare er en "påminner" om at tips ikke er inkludert, selv om de fleste ikke tolker det slik...

Tyrkia
Det er, blant de lokale, ikke vanlig å tipse særlig mye. Kun å "runde opp" eller legge igjen litt veksel. Imidlertid har turismen bragt med seg en tipskultur som gjør at det særlig på turiststedene forventes rundt 5% av regningen (10% hvis det er svært bra og et luksuriøst sted). Et mindre beløp (et par lira) til bæreren og rengjøringspersonalet på luksushotell er ikke uvanlig. For taxi-sjåføren kan man runde opp til nærmeste hele lira, eller deromkring.

Tyskland
Tips er ikke nødvendig, men det er vanlig å "runde opp" til nærmeste Euro eller lignende. 5-10% på restauranter, for å være hyggelig, hvis servicen var bra, er ikke uvanlig.

Ukraina
Å gi tips var helt ukjent i Ukraina inntil for bare noen få år siden. Det skyldes selvsagt påvirkning fra turistindustrien. Men det er kun på restauranter det er vanlig. 5-10% er tilstrekkelig. Ingen flår deg levende om du unnlater å tipse. Og det er i hvert fall ikke nødvendig i barer eller der det er betjening fra disk. Man avtaler pris på taxituren. Det er ikke nødvendig å gi tips utover avtalt pris, selvsagt. Og ingen andre som yter service forventer tips.

Det ukrainske kjøkken beskrives kanskje best som "spennende". Tipsekultur har de begynt å få også...

Ungarn
Det er forventet at man gir ca 10% på restauranter med mindre servicen har vært helt elendig. Man bør også gi litt til taxi-sjåføren og generelt også til hotellpersonalet (bærer og rengjøringspersonalet). I en bar er det forventet å runde opp.

Uruguay
På restauranter og barer med bordservering er det forventet at man gir ca 10%. For alle andre tjenester (levering, parkering etc.) kan man gi et langt mindre beløp (0,5-1 USD), og det forventes at bærer og rengjøringspersonell på bedre hoteller får ekvivalent til én USD, taxisjåfører forventer et mindre beløp (mer i betydningen "runde opp").

USA
Å gi tips i USA er en kunst. Og det er en kunst vi nordmenn ofte har litt vondt for å beherske. Enten gir vi for mye eller alt for lite. For det første. Husk at tips er mange servitørers hovedinntekt. Kun med ytterst få unntak (steder som er hyppig besøkt av turister) er tipsen inkludert i prisen i menyen. 15% er ansett som minimum på restauranter. 17-18% betyr at du er godt fornøyd. 20%  og oppover betyr at du er svært godt fornøyd. På veldig flotte restauranter forventes faktisk opp mot 25% hvis servicen har vært enestående. En "feil" mange utlendinger gjør, er at de legger seg på 15% og synes at de gir mye, men egentlig ikke gjør det. Å havne under 15% betyr at noe har vært alvorlig galt, og det kan godt hende servitøren spør hva som ikke var bra. Men man skal heller ikke være redd for å poengtere dette dersom det har vært dårlig. Generelt er det ikke nødvendig å tipse der det ikke er bordservering (for eksempel på fast-food-restauranter) men som regel har de en tipsskål hvor man kan legge et par dollar hvis man har fått god hjelp og rask service. Men det er helt ok å ikke gjøre det også. Er det en bufeetrestaurant er 1 USD per servering tilstrekkelig (eventuelt 5%). I barer bør man gi rundt én dollar per drink- det er ikke uvanlig å få "en på huset" etter å ha kjøpt mange og tipset godt - gi tips også for den gratis drinken. Får man hjelp med bagasje, noen som pakker varer, parkerer bilen, passer på yttertøyet etc kan man gi mellom 1-2 USD. Legg også 3-5 USD på sengen til rengjøringspersonalet. Jo mer du gir, jo bedre vil trolig rengjøringen også bli... Men husk også: Dersom du får dårlig service, marker det med å gi lite tips. Og gi aldri noen mindre enn 1 USD, det er ansett som særdeles uhøflig. Merk også at tipsreglene er litt forskjellige fra stat til stat, så det kan være lokale forskjeller i hva som er ansett "normalt", men disse reglene her kan følges og det bør aldri bli veldig feil.

En skikkelig amerikansk frokost... Kommer regningen på 10 USD bør du minst betale 2 USD i tips.

Vietnam
Det er ikke vanlig å gi tips i Vietnam. Gir man likevel, må det gjøres meget diskret. På luksusrestauranter kan det være forventet at man gir 5-10%

Østerrike
Litt (5-10%) forventes på bedre restauranter. Vekslepenger på bedre barer/klubber. Veksel også til taxi-sjåføren - hvis du vil. Du må ikke...

Det lille, sære landet

Para-maribo? Pa-ra-maribo? Para-mari-bo? Para-maribo? Jeg hadde slitt med å lære hvordan man uttaler hovedstaden i Surinam. Selv i innsjekkingsskranken på flyplassen på Aruba, mumlet jeg bare "Par'bo" og ante ikke hvor tett på jeg var "slang-uttalen" av Surinams hovedstad og største by. Først da pursheren i det lille Insel Air flyet sa "Ladies and Gentlemen, welcome to Para-maribo" forsto jeg uttalen. 

Paramaribo i dagslys

Flyplassen her var ikke særlig stor, flyet var knapt halvfullt og dermed gikk det særdeles lett å komme seg gjennom imigrasjon- og tollkontroll, selv om visumet kostet 100 USD(!) Men det var ikke noe problem å få det på flyplassen (fra 1. mars 2016 heter det imidlertid ikke "visum" med "turistkort". Det fungerer på samme måte). Man må bare ha kontanter med seg, og også en returbillett ut av landet. Skal man reise over land ut av Surinam, må man altså skaffe seg visum på forhånd, hvilket kan være en meget tidkrevende prosess. Du finner litt info her.

Det var mørkt da jeg kom. Sen kveld, rett også slett. At taxituren inn til hotellet var på nesten én time, vel, se det hadde jeg ikke klart å lese meg til. At den i tillegg skulle koste 150 surinamiske dollar (altså nesten 350 kroner) hadde jeg heller ikke klart å finne ut. Det slo meg da jeg satte meg i baksetet på taxien og den fyldige kvinnen slo bilstereoen på full guffe, at jeg var alt for lite forberedt for et opphold her. Det var altså mindre enn én time siden jeg hadde klart å finne ut hvordan man uttaler navnet på hovedstaden. Kunne dette gå bra?

Utenfor Hotel Torarica i Paramaribo

Det eneste jeg hadde var navnet på et hotell jeg hadde funnet billig på nettet, Eco Resort. Og en bestilling på jungelsafari med avreise fryktelig tidlig dagen etterpå. Vi kjørte gjennom et mørkt landskap. Jeg visste at Surinam er et relativt trygt land. Med unntak av akkurat dette med tyveri. Og bilkapring. Men turen gikk overraskende radig. Samtidig var jeg glad jeg ikke merket bivirkningene av malaria-tablettene jeg gikk på. Forrige gang ble jeg dårlig. Nå var jeg i fin form. Likevel valgte jeg å dra rett på hotellet og rett i seng. Avreise til jungelen var timer unna.

På vei ut i jungelen...

Før jeg kom til Surinam hadde jeg vært to måneder i Sør-Amerika. Min spansk er ikke helt perfekt, men det gjorde ingenting her. For i Surinam snakker de nederlandsk (hvis de da ikke heller har et eller annet stammespråk). Engelsk? Ganske begrenset. Jeg sto pliktoppfyllende foran hotellinngangen og ventet på bussen så lenge at jeg begynte å frykte at den ikke kom. Turen var det forresten Mets Travel and Tours som sto for. De har utflukter som passer de fleste, både timeplaner, budsjett og interesser. Og som en ful føniks svingte en liten, sliten minibuss opp foran meg og en blid sjåfør hoppet ut og bablet ivei på nederlandsk. Jeg måtte gjøre ham oppmerksom på min noe begrensede forståelse av det språket. Men han snakket ikke et ord engelsk. Heldigvis var det noen nederlendere ombord som fikk forklart meg at jeg var på riktig buss, med riktig destinasjon. So far so good.

Lunch-pause et eller annet sted langt borte fra storbyens mas...

 Jeg forbarmet meg over de nederlenderne jeg fant og fikk de til å forklare mesteparten av det guiden så entusiastisk fortalte om. Om den nært forestående båtturen. Om hvor vi skulle. Om stammene som bodde i jungelen. Ja. Vi skulle besøke dem. Det gikk overraskende bra. Ett og annet ord forsto jeg også på egen hånd. Så fjernt fra vårt eget språk er da heller ikke nederlandsk. Vi kjørte noen timer. Stoppet for lunch og ankom etter hvert en bitteliten by ved elven, som rett og slett heter "Surinamelven". Fra den lille byen, Pokigron, gikk turen med båt videre nedover elven til en slags resort. Her fikk vi tildelt bungalows. Egentlig ganske fine, med tanke på hvor langt inne i ingenmannsland vi var. Men å sove inni en myggnetting... det er klamt det.

God stemning på båten nedover elven... Vel... smiler i hvert fall etter beste evne i varmen.

 De neste dagene ble det en lang rekke turer. Inn i jungelen bar det, uten å møte på så veldig mange spennende dyr utover en liten armé aper. Men dypt der inne. Mens regnet høljer ned, forstår man jo kanskje hvorfor det heter "regnskog". Også ble det tid til et besøk i en liten landsby. Imponerende nok at det var en by, for materialene de brukte for å bygge husene måtte fraktes med små trebåter helt fra hovedstaden Paramarib. Likevel hadde de hundrevis av hus, butikker, skoler, politistasjon og til og med en kirke.

En treskjærer og noen av bruksgjenstandene han har laget den siste tiden.

 Regnskogen i Surinam er en av verdens eldste og mest avsidesliggende naturreservater. Liten påvirkning fra storindustri og lite turisme, gjør at den fremstår særdeles uberørt og flott. Midt mellom husene traff jeg også på en grønn og kul kamerat

Heisann kompis! Snakker du ikke engelsk du heller nei?

 Å se hvordan livet i jungelen leves er en interessant opplevelse. Selvsagt har landsbybeboerne lært seg at det innimellom ramler inn turister med lommene fulle av penger, så antallet "hellige" steder man ikke skal ta bilde øker (men har man noen sedler på lur, er ikke stedet nødvendigvis like hellig lengre). Rundt halvparten er kristne (enten  katolikker eller pinsevenner - noen få protestanter), ellers er det muslimer og hinduister (hinduistene stammer fra den gangen indere ble sendt til Surinam for å arbeide da begge landene var under britisk kontroll). mens andre tilhører mindre naturreligioner. Men det er greit å ha en guide å støtte seg til, som kan forklare hvor man ikke skal ta bilder.

Litt av landsbyen en regntung dag.

Om kvelden var det samling til middag og hygge. Jeg begynte fort å like "Parbo-beer", som er det lokale ølmerket. Som oftest servert i liters glassflaske (og det er bare å helle i seg i varmen, for den blir fort lunken). Å sitte stille med en øl og høre på jungelens lyder er fint. Helt til man har fått noen for mye og begynner å synes de lydene blir svært høye... og HEI HEI... er det en frosk som hoppet opp på leggen min nå!!!

Fikk besøk av denne karen til middag en dag...

 Etter tre dager i jungelen hadde jeg fått nok for denne gang, og dro tilbake til Paramaribo. Byen har i og for seg ikke så mye å vise frem. Men litt er det. De flotte trehusene i sentrum, som formelig lyser kolonitid er et "must-see". Også kan man fint vandre langs "Waterkant", som er navnet på gaten som går langs elven. Her er det mange fine restauranter. Og på grunn av historien, som har gitt landet en stor etnisk spredning, er det både nederlandske (europeiske), indiske, indonesiske og kinesiske restauranter å velge mellom.

Trehusbebyggelse i sentrum av Paramaribo.

Den kanskje største severdigheten er likevel St. Peter og Paulus katedralen. Faktisk er den den største trebygningen på den vestlige halvkule. Kirken er over 200 år gammel og med sine 44 meter høyde også et landemerke i Paramaribo.

St. Peter og Paulus katedralen (St. Peter and Paul Cathedral)

Surinam er kanskje ikke landet du tenker på som et reisemål. Men det lar seg for eksempel fint kombinere med en reise til Karibia. KLM flyr også flere ganger i uken direkte fra Amsterdam (siden det tross alt er en tidligere nederlandsk kolono - selvstendighet fra 1975). Det går fly til/fra Brasil (men Surinam airways, som flyr under mottoet "Flying on Trusted Wings(!), har ofte forsinkelser og kanselleringer). Det greieste er faktisk å reise via Karibia. Insel Air tok jeg. Det tok et par timer fra Aruba.

Det sies at landet er trygt. Som i resten av Sør-Amerika, anses terrorfaren som svært liten, men faren for ran og tyveri er ganske stor. Det anbefales ikke å gå alene etter mørkets frembrudd. Parken "Palmentuin" er åssted for mye narkotikahandel - så unngå den etter mørkets frembrudd. Men folk flest er veldig hyggelige og i Paramaribo kan du være heldig og møte noen som snakker engelsk også. Vel verdt et besøk, hvis du vil ha en fargerik og annerledes destinasjon.