Mørke dager i Brussel

 I dag skal jeg skrive et annerledes innlegg. Om en påsketur til Belgias hovedstad. Ikke for å se på signalbyggene, de kjente statuene. Ikke for å gå på ølsmaking på små mikrobryggerier eller ta en utflukt til Waterloo. Årets påsketur ble noe ganske annet.

Terroren rammet Brussel 22. mars 2016. Folks oppførsel på Børsplassen var likevel veldig spesiell.

Hver gang terroren rammer, skjer det noe med oss. Vi hører dødstallene stige. Vi vet at "minst to personer er drept" ofte er starten på en morbid tallrekke. 2, 7, 15, 35... osv... Men bak hvert av disse tallene, uansett om det var det første, eller det siste, er det en skjebne. Bak hvert dødsfall er det en sørgende mor eller en sønn som har mistet sin far. De som døde søkte ingen fare. De levde sine liv, opplevde det de ønsket og drømte om. Men de var på feil sted til feil tid. .For en drøy uke siden kom jeg til Brussel. Det hadde gått knapt 12 timer siden terrorangrepet som kostet minst 35 mennesker livet. Brussel var stille. Jeg kjente ikke igjen byen. Livet på uterestaurantene. På gatehjørnene. Men jeg skulle likevel bli overrasket. Mer om det senere.

Alarmen går på Brussels militærhospital. Alle evakueres. Heldigvis. Falsk alarm. Men nervene var utenpå alle.

Når vi velger reisemål tenker vi forhåpentligvis ikke først og fremst på terrorfaren. Hadde jeg dratt på en privat påsketur til Brussel, så ville jeg ikke dratt med en bekymring om at det kunne skje et angrep. Jeg ville visst at byen var et terrormål. Men ikke vært nervøs. Kanskje hadde jeg kikket litt ekstra på metroen. Er det egentlig noen som eier den kofferten? Kan han ha et bombebelte under jakken? Kanskje. Hvis tankene kom, så ville jeg helt sikkert bare snakket litt irritert til meg selv, og sagt "ikke vær paranoid". Men kanskje var det noen som tenkte akkurat en slik tanke før bomben på metroen i Brussel ble utløst. En person, hvis siste handling var å trekke på skuldrene og kikke bort på en intetsigende reklameplakat.

Kveldsrapport fra Børsplassen i Brussel, samme kveld som angrepene skjedde.

Jeg kjenner Brussel som en glad by. En by som, nok ganske ufortjent, har et rykte som en kjedelig by. Dyr. Fordi EU- og NATO-toppene bor der og har godt med penger. Jeg kjenner Brussel som en by med høy grad av sikkerhet, særlig på grunn av nevnte organisasjoner. Jeg forbinder Brussel med hyggelige puber og barer på nesten hvert gatehjørne. Selv rett over plassen for den EU-kommisjonens hovedkvarter, ligger en irsk pub og frister ensomme EU-topper på vei hjem fra alt for kjedelige møter. Det skulle bli et helt annerledes møte denne gang. Men noe klarte ikke terroristene å ta vekk fra folk i Brussel.

En annerledes velkomst til Brussel. Militærkjøretøy med spesialsoldater.

 Mine kolleger og jeg reiste til Amsterdam. Flyplassen i Brussel var naturlig nok stengt etter angrepet der. Vi visste at gater og veier kom til å være stengt. Men valgte likevel å kjøre leiebil nedover. Det var vårt eneste håp for å rekke frem til Dagsrevy-tid. Klokken hadde allerede passert tre da jeg svingte Skoda-en ut fra parkeringshuset på Schipol. GPS'en påsto hardnakket at det skulle ta to timer og tretti minutter. Den hadde ikke kalkulert inn køene på nederlandske motorveier. Men det første tegnet på at ting ikke var som normalt. At det ikke var et "vanlig" tirsdagsrush, fikk vi på grensen til Belgia. Heldigvis ikke for vår del, da kunne vi bare ha glemt alt om å nå frem til Brussel i tide. Men på vei ut av Belgia var det 5-6 kilometer kø foran en politisperring. Hver eneste bil ble sjekket og gjennomgått. Jeg satte på nødblinklyset og kjørte pent opp langs siden på køen, mens fotografen hang ut bakvinduet og filmet. Det var dokumentasjonen på det unormale. Inn mot Brussel var det flere køer. Vi hørte ulende sirener og måtte stadig kjøre til side for å slippe frem politi, ambulanse og militære kjøretøy. Men et aldri så lite mirakel skjedde... Kvart over seks svingte jeg inn foran EU-kommisjonens hovedkvarter og fant en parkeringsplass mellom biler med satellitt på taket og TV-team som rapporterte direkte. Vi tok beina fatt og løp bort til politisperringene foran nedgangen til metrostasjonen som hadde blitt angrepet. Det var klart for å gå på lufta.

Børsplassen i Brussel ble etter hvert stedet hvor man markerte sin motstand mot terroren.

 De neste tre timene sto jeg vekselsvis og kikket inn i kameraet og ned gaten mot metrostasjonen. Vi oppdaterte oss på situasjonen, fikk meldinger om nye politiaksjoner. Det milde været som hadde møtt oss var byttet ut med en iskald vind og en temperatur som sank i takt med mørket som falt på. Gatene rundt var folketomme. Nærmest stille. En tilfeldig forbipasserende. En av de som synes det er morsomt å snakke med oss som står og rapporterer, fortalte at han hadde vært på Place de la Bourse og tent lys. Okei. Vi drar dit. Det er fint med noe annerledes til Kveldsnytt, selv om jeg fryktet det kunne begrense seg til et par kubbelys. Strengt tatt hadde jeg ikke inntrykk av at folk hadde trukket til gatene i kveld. Jeg skulle ta så fryktelig feil. Det er det man ofte gjør når man står ett sted og rapporterer i alle sendinger. Man får ikke helt blikk for det som skjer rundt en. Jeg er glad vi dro.

Dette var det første bildet jeg tok på Børsplassen

Det var ikke lange turen til Børsplassen. Og det jeg fryktet så ved første øyekast reelt ut. Det var noen blomster og hilsener på bakken foran trappen. Men hva var det med folk? De satt rundt omkring med vinflasker og øl. Noen holdt opp flagg. Noen sang. Det ble spilt musikk. Hadde det ikke vært for at blikkene var litt tomme og smilene litt stive, kunne det lignet en gatefest.
- Hvorfor er dere her, spør jeg en gruppe ungdommer som satt lengt oppe på trappen.
- Vi skal holde sammen i kveld. Vi skal vise at terroristene ikke vinner, svarer en jente.
- De skal ikke få forandre vår hverdag, sier en annen.
Jo flere jeg snakket med, jo sterkere sto det for meg at det jeg hadde planlagt å fortelle i Kveldsnytt måtte endres. Dette var ikke et sted for sorg og tårer. Det var et sted hvor ofrene ble hedret. Hedret med å vise at deres død ikke var forgjeves. Deres død brakte folk tettere på hverandre. Og folk viste det ved å gjøre det de alltid gjør. Møtes og være sammen.

Etter to døgn var Børsplassen omgjort til TV-studio for en haug TV-kanaler. Her har NBC sending...

 Terrorister rammer alltid uskyldige. Hensikten er alltid å skape frykt. Man vil som regel alltid se endringer etter et større terrorangrep. Noen er kanskje nødvendige. I dag er det ingen som stiller spørsmål ved at det er sikkerhetskontroll før man skal ut å fly. Det var ingen selvfølge før. Det er ingen som kritiserer at det er adgangskontroll til et lands regjeringsbygg eller parlament. Men det er umulig å sikre seg 100% mot terrorister. Det går ikke an. Da vil vi få et samfunn som er helt låst og lukket. Og likevel vil det aldri bli helt terrortrygt. Jeg vil si jeg ble imponert over de menneskene jeg traff på Børsplassen i Brussel denne kvelden. De ville ta sin by tilbake. Og selv om bakteppet var aldri så tragisk - de lot ikke terroristene vinne. Og det bare ved å være sammen og la tirsdag kveld være tirsdag kveld. For meg ble det alt annet enn en vanlig tirsdag. Men heldigvis fikk den en verdig og ganske tankevekkende avslutning.

Væpnede soldater holder vakt i Brussel... Det er kanskje nødvendig. Men jeg tror det er viktig å ta hverdagen tilbake når slikt skjer. 

Et godt tips?

De fleste er sikkert enig med meg: Å komme til et nytt sted, et nytt land og ikke ane hva som forventes av tips på restauranter og barer er et sant lite mareritt. Husk at det å tipse i noen land kan bli sett på som like ufint som det å unnlate å tipse i andre. 

Feriebudsjettet kan få seg en overraskelse hvis du ikke har beregnet inn tips. I USA, for eksempel, må du beregne å legge til 15-20% på restaurantregningen, men også andre steder...

Når jeg er på reise i land jeg ikke kjenner (eller ikke helt husker hvordan fungerer) er jeg aldri redd for å spørre. Men å spørre en servitør om tips er inkludert, kan bli meget pinlig. For mange år siden, spurte jeg en servitør på en restaurant i en tysk by om tips var inkludert, og han kom med en lengre forklaring om at det var ikke inkludert, ei heller var det pålagt, men var man fornøyd, var det lov, før han forsvant og kollegaen kom for å hente pengene. Jeg har derfor satt sammen en liten oversikt over land hvor jeg har vært, eller fått førstehånds informasjon om, når det gjelder om og hvor mye tips man skal gi. Send meg gjerne en mail eller kommentar, så kan listen utvides.

Andorra
Her er det ikke nødvendig å tipse. Noen restauranter kan imidlertid finne på å legge til tips på regningen. Hvis ikke, kan du legge igjen litt veksel.

Argentina
Dette er et litt vanskelig tipsland. Det er i utgangspunktet ikke pålagt å tipse på restauranter, men hvis du spør en lokal vil de si 10-15%. Det er forventet at utlendinger gir tips, men det trenger altså ikke være så mye som du har blitt fortalt. I barer hvor du selv går til bardisken er ikke tips nødvendig. Ellers er heller tips ikke særlig utbredt. Noen pesos på dyre hoteller til den som eventuelt (dette er ikke veldig vanlig) bærer bagasjen til rommet forventes nok. Men taxi-sjåfører, frisører etc forventer ikke tips.

Nyt kvelden i Buenos Aires' distrikt San Telmo, og gi litt tips hvis du er fornøyd. Litt ekstra fornøyd, helst.

Armenia

I de fleste tidligere sovjet-stater er ikke tips vanlig (i sovjet-tiden var tips helt uvanlig). Men turistindustrien har ført til at dette ikke er helt uvanlig på bedre restauranter. Det er ikke nødvendig, høyst frivillig. Noen steder legger til "service charge" på regningen. Dette er ikke tips. Hva det rent faktisk er, har jeg aldri funnet ut av. Det forekommer kun noen få steder. Å tipse andre steder er i hvert fall unødvendig, og kan faktisk bli sett på som direkte frekt.

Aruba
Noen restauranter legger til tips på regningen. Hvis ikke er 5-10% ansett som normalt på restauranter. På barer, taxier og andre servicesteder er tips ikke nødvendig.

Australia
Her er det helt unødvendig å tipse noe sted. Det finnes "tipsbøtter"i en del barer og puber. Frivillig å bruke, hvis du synes det var veldig god service.

Ingen grunn til å overdrive med tips i Australia, her fra Chinatown i Adelaide.

Belgia
Tips er helt unødvendig og ikke forventet - generelt sett. På typiske turiststeder kan det forventes at man runder opp regningen, men ikke mer enn noen få euro.

Bolivia
Tips er som regel lagt til på regningen på restauranter og barer. Et lite ekstra beløp viser at man er fornøyd (5-10%). På bedre hoteller forventer nok den som bærer bagasjen et symbolsk beløp som takk. Det er også vanlig å legge igjen noen bolivianos på sengen til rengjøringspersonalet på fasjonable hoteller. Taxier forventer ikke tips. Har man vært på en guidet tur forventes noe (20 bolivianos per dag til hhv guide og sjåfør er en liten pekepinn) tips.

Bosnia
Tips er ikke forventet noe sted, utover at man kan gi opp til 10% på bedre restauranter hvis man er svært godt fornøyd.

Brasil
Et litt komplisert land. Normalt er det ikke nødvendig å tipse. Men ofte er det ført på regningen (10%), det er visstnok frivillig å betale dette, men forventet at man gjør det. Taxier forventer ikke tips. Det gjør man heller ikke i utgangspunktet på barer etc. Men hvis man velger å tipse, blir servicen som regel veldig mye bedre resten av kvelden (dette gjelder jo steder hvor man betaler underveis). Det samme kan sies om strandbarer etc. Hotellbetjening (de som bærer bagasje og rengjøringspersonale) forventer litt tips for tjenesten. Til stuepiken kan man legge igjen "vekslepenger" på sengen.

God stemning i Bulgaria. Men pass på å gi litt tips hvis du vil ha en ekstra hyggelig opplevelse

Bulgaria

Også et komplisert land. I utgangspunktet er ikke tips nødvendig. Langt ifra. Men, og her er det et stort men, det kan være nødvendig for å få skikkelig service. På restauranter når regningen kommer og man ikke skal tilbake senere er det derfor ikke nødvendig å tipse (men var servicen god, kan man godt gjøre det for å være hyggelig). I baren kan bartenderens oppførsel avhenge av om han eller hun får tips under første servering. Er du rundhåndet blir drinkene bedre (sterkere) de blir oppmerksomme og hyggelige. Bor man på et all-inculsive-resort, kan man i utgangspunktet gi en seddel i tipsskålen på begynnelsen av kvelden, og være sikker på at drinkene ikke inneholder vann. De (hvis noen) som bærer bagasjen, forventer litt tips. Taxi-sjåfører også - men å gi småmynter er ansett som en fornærmelse (det skal liksom "monne").

Chile
Dette er enda et komplisert land. For å starte med restaurantene. Vanligvis vil de legge til 10% på regningen, men det er forventet at man gir litt mer enn dette. Alt over 5% er innenfor her. Men vær obs på at det å gi mindre ses på som en fornærmelse. Men legger du ikke igjen noe, er det et tegn på at noe var "alvorlig galt". Tips på eksklusive hotell er normalt (mindre beløp). Taxier forventer ikke tips, med mindre de er særdeles hjelpsomme.

Colombia
Tips er ikke nødvendig her. På finere restauranter kan man gi litt ekstra. Les dog regningen nøye, noen steder er tips lagt til, og da trenger man i hvert fall ikke betale mer. Andre som yter tjeneste forventer ikke tips (muligens med unntak av de som bærer bagasjen til rommet på et dyrt hotell). Andre som yter service skal normalt ikke forvente tips.

Danmark
Tips er selvsagt ikke nødvendig. På bedre restauranter er det vanlig å gi opp til 10% hvis alt var meget bra. En krone her og der til bartenderen (vekslepengene) er ikke uvanlig på barer, men man MÅ altså ikke... Tips forventes selvsagt heller ikke hos taxisjåfører, frisører mv.

Djibouti
Det er ikke nødvendig, men satt pris på, om man tipser. Restauranter har ofte lagt til 10% i "service charge" på regningen. Tips utover dette er ikke nødvendig, selvsagt. Litt ekstra til taxi-sjåfører, bærere etc. er forventet.

Ecuador
Det er ikke forventet å gi tips i Ecuador. Noen restauranter (av høyere standard) vil muligens legge til et "servicehonorar" tilsvarende maks 10%. Utover det kan småpenger gis ekstra til taxi-sjåfører, bærer, etc. Hvis man vil.

En kraftig suppe med reker og kokos servert i Ecuador - der er det ikke nødvendig å tipse.

Egypt
Det er forventet tips stort sett over hele Egypt, særlig i turiststeder. Rundt 10% på regningen, men derutover også til bærere, hotellpersonale, taxisjåfører, frisører... Man må selv sette grenser for hva man synes er fornuftig. For nevnte tjenester er vel tilsvarende en USD eller to tilstrekkelig. Men tips uansett svært diskret. Det er visstnok "pinlig" å vise at de er avhengig av tips. Reglene for hvordan man gir tips på elevcruise er visstnok helt annerledes. Men det kjenner jeg ikke til. Kanskje noen andre gjør?

Estland
Som i de fleste tidligere sovjet-stater er ikke tips nødvendig, og vanen kom med turistene. Det er imidlertid sett på som høflig å "runde opp" til nærmeste Euro eller tilsvarende, dersom man er fornøyd.

Etiopia 
Hvis tips ikke er lagt til regningen på restauranter, så er det forventet et mindre beløp hvis servicen var fra tilfredsstillende og oppover. Taxier forventer ikke tips på den allerede forhandlede prisen. Guider, sjåfører for utflukter forventer tips.

Finland
Tips er ikke forventet noen steder, og du kan til og med få pengene i retur hvis du prøver å tipse. Gjelder alle former for service.

Forente Arabiske Emirater
Det er et salig kaos av tjenester som ytes i FAE. Her pakkes posene i supermarkedene. Her parkeres bilen for deg. Og selvsagt. Hva med de som leverer varer til deg på hotellet, for eksempel. Her er femmer-regelen grei. 5 Dirham - eller "rund opp" (drøye 10 kroner) for enkle tjenester (parkering, bæring, pakking, levering og taxikjøring). 10 Dirham for skjønnhet og velvære (spa, massasje, hårklipp etc.) og 15% i restauranter (mindre hvis du ikke er helt fornøyd). I de få barene som finnes, kan du "runde opp" og være godt innenfor.

Frankrike
Tips er inkludert i alle regninger. Vil du være høflig og er fornøyd, ca 5% er ansett som tilstrekkelig.

En klassisk spesialitet fra Normandie. Blåskjell... I Frankrike er det ikke tipsplikt. Men lov, hvis du er fornøyd.

Georgia

Det er ikke forventet tips for noen ytelser her. Å tipse kan sågar være ansett som frekt, og at du står for en ovenfra-og-ned-holdning overfor de som yter servicen.

Hellas
Service er inkludert i prisen for alle typer service. Det er ikke nødvendig å gi ekstra. Det er vanlig å runde opp til nærmeste Euro eller litt ekstra hvis du er tilfreds eller mer.

Hviterussland
I motsetning til mange tidligere sovjetstater er det ikke uvanlig å gi tips i Hviterussland. Det gjelder dog kun på restauranter. 10% er mer enn nok. På barer kan du gi litt ekstra hvis servicen og oppmerksomheten er god. For en taxitur betaler du avtalt pris uten tips.

Island
Det er ikke nødvendig å tipse på Island. Tips er inkludert i prisen for alle typer service. Men det blir ikke ansett som uhøflig å tipse heller, og har servicen vært svært god, er det helt greit, men det er aldri forventet.

India
Dette burde nesten vært et eget kapittel. For det første er det ikke uvanlig at det legges på en pris i forhold til det som står i menyen. Det er en "service charge", en slags skatt. Det er altså ikke tips, selv om det kan se slik ut. Noen menyer har kalkulert dette inn i prisen som er printet, andre har ikke det. Så her kan forvirringen være total. På toppen av dette, er det forventet 5-10% tips på steder med bordservering. Forventet, men særlig på turiststedene er de ikke redde for å påpeke at det ikke er tilstrekkelig tipset. Et bestemt "sorry" før man reiser seg og går, kan unngå pinlige situasjoner hvis man da ikke har tenkt seg tilbake igjen. Det er ikke så fryktelig mange barer, som vi vil kjenne det, med bardisk og det hele i India. Det er mer vanlig med bordservering, og da kan man tipse 5-10% hvis det var tilstrekkelig service. De fleste hoteller har en "bell boy" som ofte nærmest tvinger deg til å overlate bagasjen til ham. Du kan nekte og si at du vil ta deg til rommet selv, men det kan skape stor forvirring. De vil uansett forvente et mindre beløp som "takk" (20 rupees per bagasje er tilstrekkelig - noen vil ikke være redd for å spørre om mer). Leier du sjåfør eller tuk-tuk for en hel dag, er tips forventet selv på den avtalte prisen, men du kan gjøre de oppmerksomme på at den avtalte prisen skal inkludere tips (ca 10% er en tommelfingerregel). Avtaler man pris på en taxitur skal man ikke betale tips. Guider forventer 100-300 rupees (avhengig av lengde på turen) i tips. Kjøper man mat fra fast-food-kjeder (eller kafedisker el.l) eller street-food er tips ikke forventet. Frisører forventer tips.

Italia
Det er ikke nødvendig å tipse i Italia. Faktisk er ofte servicen relativt dårlig, fordi mange restauranter har alt for lite betjening. Å runde opp på regningen er greit, men mer for å slippe å få lommene fulle av mynter (og måtte vente på den i utgangspunktet trege kelneren). For virkelig flotte middager (og da snakker vi altså full treretters på luksusrestaurant) kan det være greit å gi litt ekstra. Taxi-sjåfører forventer ikke tips, men gir de ekstra service, som å hjelpe med bagasje el.l. så settes det pris på om man "runder opp".

En klassisk italiensk restaurant i Roma. Nøy deg med å "runde opp" på regningen

Kambodsja

Det er ikke forventet at man gir tips i Kambodsja. Hvis man vil gi litt fordi servicen var svært bra, må man gjøre det ytterst diskret, og man kan oppleve at servitøren nekter å ta imot.

Kosovo
Det er ikke forventet og kan nesten bli sett på som uhøflig å tipse. Opplevde at servitøren kom løpende etter oss på gaten med vekslepengene, i den tro vi hadde glemt det.

Kroatia
Tips er ikke nødvendig noen steder - enkelt og greit.

Laos
Det er ikke forventet tips noen steder. På flotte, dyre, restauranter er det ikke uvanlig å gi 5-10% ekstra. Guiden kan også få noen dollar hvis servicen var eksepsjonelt bra.

Latvia
Det er ikke forventet og ganske uvanlig å tipse i Latvia. Men med turismen kommer også tipskulturen. På flotte restauranter kan man gi 5-10% hvis det ikke spesifikt står at tips er inkludert. Man kan runde opp hos taxi-sjåføren hvis man vil unngå småmynter.

Liechtenstein
Tips er ikke forventet. Å gi 5-10% hvis man er svært fornøyd, blir verdsatt.

Litauen
Kulturen er lik som i Latvia. Tips er ikke forventet, men litt ekstra for god service blir satt pris på, og taxisjåføren kan man runde opp til nærmeste Euro.

Luxembourg
Ulikt sine naboland er tips mer vanlig i Luxembourg. 10% til taxisjåføren er vanlig. "Bell boys" og rengjøringspersonalet på hoteller forventer 1-2 Euro for tjenesten. På restauranter er tips ofte inkludert (15%) i prisen, derutover forventes tips kun hvis man er svært fornøyd med servicen. Det er ganske vanlig å "runde opp" beløpet på regningen.

Malaysia
Å gi tips er ikke forventet for noen form for service. Men det settes pris på. Hvis man vil ha bedre service, et bord på en bar eller lignende, kan man tipse litt ved første gangs betaling, og det er ikke uvanlig at man da får mer oppmerksomhet fra personalet.

Moldova
Å tipse er slett ikke nødvendig og nærmest ansett som uhøflig.

Monaco
Tips er inkludert i regningen. Man kan selvsagt gi ekstra hvis man vil, men det forventes ikke. Imidlertid er det mer vanlig å gi noen euro til personen som bærer bagasjen din på hotellet og legge litt igjen til rengjøringspersonalet. Å tipse taxi-sjåfører er helt unødvendig.

Myanmar
På restauranter og barer med bordservering er det vanlig og forventet at man runder opp. Også bærere og rengjøringspersonale vil forvente å få et lite beløp (maks tilsvarende én USD) for servicen. Guder og lignende på utflukter forventer mer, faktisk opp mot 10-15 USD. Det er ikke nødvendig å tipse utover avtalt pris for taxier.

På restauranter i Myanmar runder man opp... Kjøper man street-food er det unødvendig.

Nepal

Guider mv. på utflukter forventer ca 15% av prisen i tips. Derutover er det ikke "pålagt" å tipse på restauranter, barer etc. Men lønningene er lave, så det settes stor pris på. 10% er tilstrekkelig. Man tipser ikke på avtalte priser på taxi-turer.

Nederland
Tips er alltid inkludert i prisen. Var servicen særs god kan man gi opp til 10% eller enkelt og greit bare "runde opp". Man kan også "runde opp" til taxi-sjåfører. Derutover er det ikke forventet tips, feks på hoteller o.l.

New Zealand
I utgangspunktet er det helt unødvendig å tipse på New Zealand. Men det settes pris på. Å "runde opp" regningen er det vanligste. Det samme gjelder hos taxi-sjåfører. Andre som yter service forventer heller ikke tips.

Norge
Det er helt unødvendig å tipse i Norge det er inkludert i prisen. Man tipser ikke noen som yter service. Det var vanlig å tipse taxi-sjåfører og frisører tidligere, men det er det ikke lenger og det anses som uhøflig å tilby tips til disse. Serveringsbransjen har ikke det samme synet, her er det ikke ansett som uhøflig å tipse. Noen steder vil de be deg taste inn "totalbeløpet" på kortleseren, for å fiske etter tips. Da kan du bare taste inn beløpet på regningen, hvis du ikke vil gi ekstra. Bærere, rengjøringspersonell etc på hoteller forventer ikke tips.

Paraguay
I dette landet var ikke tips vanlig før turismen startet. På dyre hoteller forventer bæreren og rengjøringspersonellet ekvivalent til én USD for servicen. På restauranter er 10% vanlig, hvis det ikke spesifikt står at tips er inkludert. Man forhandler som regel pris med taxi-sjåfører. Derutover betales ikke tips. For andre tjenester er det heller ikke vanlig å betale ekstra.

Peru
Tips er ikke veldig vanlig. Som regel legges 10% til restaurantregningen. Derutover gir man kun tips hvis man er svært fornøyd. Man forhandler som regel pris på taxituren, den prisen tipser man ikke oppå. Bæreren på et hotell forventer ekvivalent til 0,5 USD per kolli. På lengre turer med guide, bærere etc, så er det forventet å gi tips. Enten blir gruppen enig om et felles beløp som deles på alle, eller så gir man individuelt. 5 USD per dag er mer enn tilstrekkelig.

Cuy - eller marsvin er en spesialitet i Peru. Og tips kun hvis kjeledyret smakte fortreffelig.

Polen
Tips er høyst frivillig i Polen og i så fall kun dersom du vil vise at du er meget godt fornøyd. På bedre restauranter kan de nok forvente 5-10%. Det er ikke uvanlig å "runde opp" etter en taxitur.

Romania
Det er vanlig å tipse i Romania. Rundt 10% på restaurantregningen eller i baren (eventuelt runde opp i baren). Får du hjelp med bagasjen, forventes et lite beløp til han eller hun som bar, men det er vanskelig å si hva som er akseptabelt beløp. Rundt 1 USD og du er på trygg grunn. Også frisører og taxi-sjåfører forventer ca 10% tips.

Russland
I turiststrøk i Russland har tipskulturen skutt fart de siste årene. 5-15% på restauranter som har bordservering er forventet. Er det ikke bordservering forventes heller ikke tips. På bedre hoteller vil nok rengjøringspersonalet forvente ekvivalent til 1 USD per dag for rengjøringen. Taxipriser avtaler man, de skal man ikke tipse på. Utenfor de to store byene, Moskva og St. Petersburg er det generelt langt mindre vanlig å gi tips. 

I storbyene er det vanlig å tipse litt i Russland. Utenfor er det mindre vanlig. Her fra baren på vodkamuseet.

Serbia
Det er ikke nødvendig å gi tips noen steder i Serbia. Unntaket er i så fall virkelig flotte restauranter med utmerket service, hvor inntil 10% er ansett som mer enn tilstrekkelig.

Singapore
I Singapore er det på restauranter vanlig å gi tips mellom 10 og 15%. Vær obs på at enkelte restauranter legger til "service charge" på regningen. Det er ikke penger som går til servitøren. Derutover er det ikke nødvendig å tipse noen steder i dette lille landet. Men det er ikke uvanlig å gi til bæreren på et hotell (hvis de har og tilbyr en slik tjeneste).

Slovakia
På restauranter er det forventet at man gir rundt 10% hvis man var tilfreds med det man fikk servert. I barer er det ikke forventet, men settes pris på at man "runder opp". Det samme gjelder for taxi-sjåfører. Andre som yter service forventer ikke tips.

Slovenia
I motsetning til de fleste land fra det tidligere Jugoslavia, så er tips mer vanlig i Slovenia. Rundt 10% på restauranter, "runde opp" på barer og til taxi-sjåføren. Derutover er det ingen som forventer tips.

Spania
Her er det forventet at man gir litt tips. I utgangspunktet finnes ingen "fasit" på hvor mye man skal eller bør gi, men avhengig av hvor fornøyd man er, så kan man gi opp til 10%. Det mer "vanlige" er å legge igjen en euro eller to. Det er ikke så mye beløpet, snarere gesten, som viser at man har hatt det bra. Unnlater man å gi, er det et tydelig tegn på at noe var alvorlig galt. Men de lokale tipser svært forsiktig, så det er ingen grunn til å "ta av".  På dyre restauranter forventes nok 10% uansett. Når det gjelder andre former for service, så forventes det nok at taxi-sjåføren får noen euro (sett i forhold til beløpet turen kostet), på dyre hoteller vil nok bæreren forvente tips, men ikke mer enn én eller to euro.

Storbritannia
Det er ikke en utbredt tipskultur her. Men på bedre restauranter er det ikke uvanlig å gi opptil 10%. På andre, enklere restauranter, puber og barer kan man "runde opp" eler gi et pund eller to og med det være godt innenfor. Det samme gjelder for taxi-sjåføren. I andre serviceyrker forventes slett ikke tips.

Surinam
Det er ikke nødvendig å tipse i Surinam. Verken på restauranter, barer, til guiden eller taxisjåføren. Å "runde opp" er greit. Det anses ikke som uhøflig. Men det er ikke en del av kulturen.

En Parbo Bier får du for det den koster i Surinam. Tips er svært uvanlig

Sveits
Det er generelt ikke nødvendig å gi tips noen steder i Sveits. Det forventes heller ikke i særlig stor utstrekning. Men å "runde opp" er ganske utbredt blant såvel lokale som besøkende.

Sverige
Tips er inkludert i prisen. Man gir kun hvis man er særdeles godt fornøyd etter restaurantbesøket. Å "runde opp" til nærmeste tier i en bar eller hos taxi-sjåføren er ikke uvanlig. For alle andre tjenester er det ikke normalt (og ansett som uhøflig) å tipse.

Thailand
Det er i utgangspunktet ikke nødvendig å tipse i Thailand. Men det er verdsatt hvis man legger igjen veksel i baren eller på bordet. Man kan også legge et mindre beløp på rommet til rengjøringspersonalet, dersom det er et "bedre" hotell. Også bæreren kan man gi 20-30 bath. Men det er altså ikke nødvendig og man får neppe verken bedre eller dårligere service av å tipse/ikke tipse.

Tsjekkia
På restauranter i turistområder er det vanlig å gi opp til 10%, men det er slett ikke nødvendig, og kan godt være lavere. På landsbygda, gjør som de lokale. Rund litt opp på regningen. At det står "Service not included" på regningen, betyr ikke at man MÅ tipse, det påstås at dette bare er en "påminner" om at tips ikke er inkludert, selv om de fleste ikke tolker det slik...

Tyrkia
Det er, blant de lokale, ikke vanlig å tipse særlig mye. Kun å "runde opp" eller legge igjen litt veksel. Imidlertid har turismen bragt med seg en tipskultur som gjør at det særlig på turiststedene forventes rundt 5% av regningen (10% hvis det er svært bra og et luksuriøst sted). Et mindre beløp (et par lira) til bæreren og rengjøringspersonalet på luksushotell er ikke uvanlig. For taxi-sjåføren kan man runde opp til nærmeste hele lira, eller deromkring.

Tyskland
Tips er ikke nødvendig, men det er vanlig å "runde opp" til nærmeste Euro eller lignende. 5-10% på restauranter, for å være hyggelig, hvis servicen var bra, er ikke uvanlig.

Ukraina
Å gi tips var helt ukjent i Ukraina inntil for bare noen få år siden. Det skyldes selvsagt påvirkning fra turistindustrien. Men det er kun på restauranter det er vanlig. 5-10% er tilstrekkelig. Ingen flår deg levende om du unnlater å tipse. Og det er i hvert fall ikke nødvendig i barer eller der det er betjening fra disk. Man avtaler pris på taxituren. Det er ikke nødvendig å gi tips utover avtalt pris, selvsagt. Og ingen andre som yter service forventer tips.

Det ukrainske kjøkken beskrives kanskje best som "spennende". Tipsekultur har de begynt å få også...

Ungarn
Det er forventet at man gir ca 10% på restauranter med mindre servicen har vært helt elendig. Man bør også gi litt til taxi-sjåføren og generelt også til hotellpersonalet (bærer og rengjøringspersonalet). I en bar er det forventet å runde opp.

Uruguay
På restauranter og barer med bordservering er det forventet at man gir ca 10%. For alle andre tjenester (levering, parkering etc.) kan man gi et langt mindre beløp (0,5-1 USD), og det forventes at bærer og rengjøringspersonell på bedre hoteller får ekvivalent til én USD, taxisjåfører forventer et mindre beløp (mer i betydningen "runde opp").

USA
Å gi tips i USA er en kunst. Og det er en kunst vi nordmenn ofte har litt vondt for å beherske. Enten gir vi for mye eller alt for lite. For det første. Husk at tips er mange servitørers hovedinntekt. Kun med ytterst få unntak (steder som er hyppig besøkt av turister) er tipsen inkludert i prisen i menyen. 15% er ansett som minimum på restauranter. 17-18% betyr at du er godt fornøyd. 20%  og oppover betyr at du er svært godt fornøyd. På veldig flotte restauranter forventes faktisk opp mot 25% hvis servicen har vært enestående. En "feil" mange utlendinger gjør, er at de legger seg på 15% og synes at de gir mye, men egentlig ikke gjør det. Å havne under 15% betyr at noe har vært alvorlig galt, og det kan godt hende servitøren spør hva som ikke var bra. Men man skal heller ikke være redd for å poengtere dette dersom det har vært dårlig. Generelt er det ikke nødvendig å tipse der det ikke er bordservering (for eksempel på fast-food-restauranter) men som regel har de en tipsskål hvor man kan legge et par dollar hvis man har fått god hjelp og rask service. Men det er helt ok å ikke gjøre det også. Er det en bufeetrestaurant er 1 USD per servering tilstrekkelig (eventuelt 5%). I barer bør man gi rundt én dollar per drink- det er ikke uvanlig å få "en på huset" etter å ha kjøpt mange og tipset godt - gi tips også for den gratis drinken. Får man hjelp med bagasje, noen som pakker varer, parkerer bilen, passer på yttertøyet etc kan man gi mellom 1-2 USD. Legg også 3-5 USD på sengen til rengjøringspersonalet. Jo mer du gir, jo bedre vil trolig rengjøringen også bli... Men husk også: Dersom du får dårlig service, marker det med å gi lite tips. Og gi aldri noen mindre enn 1 USD, det er ansett som særdeles uhøflig. Merk også at tipsreglene er litt forskjellige fra stat til stat, så det kan være lokale forskjeller i hva som er ansett "normalt", men disse reglene her kan følges og det bør aldri bli veldig feil.

En skikkelig amerikansk frokost... Kommer regningen på 10 USD bør du minst betale 2 USD i tips.

Vietnam
Det er ikke vanlig å gi tips i Vietnam. Gir man likevel, må det gjøres meget diskret. På luksusrestauranter kan det være forventet at man gir 5-10%

Østerrike
Litt (5-10%) forventes på bedre restauranter. Vekslepenger på bedre barer/klubber. Veksel også til taxi-sjåføren - hvis du vil. Du må ikke...

Det lille, sære landet

Para-maribo? Pa-ra-maribo? Para-mari-bo? Para-maribo? Jeg hadde slitt med å lære hvordan man uttaler hovedstaden i Surinam. Selv i innsjekkingsskranken på flyplassen på Aruba, mumlet jeg bare "Par'bo" og ante ikke hvor tett på jeg var "slang-uttalen" av Surinams hovedstad og største by. Først da pursheren i det lille Insel Air flyet sa "Ladies and Gentlemen, welcome to Para-maribo" forsto jeg uttalen. 

Paramaribo i dagslys

Flyplassen her var ikke særlig stor, flyet var knapt halvfullt og dermed gikk det særdeles lett å komme seg gjennom imigrasjon- og tollkontroll, selv om visumet kostet 100 USD(!) Men det var ikke noe problem å få det på flyplassen (fra 1. mars 2016 heter det imidlertid ikke "visum" med "turistkort". Det fungerer på samme måte). Man må bare ha kontanter med seg, og også en returbillett ut av landet. Skal man reise over land ut av Surinam, må man altså skaffe seg visum på forhånd, hvilket kan være en meget tidkrevende prosess. Du finner litt info her.

Det var mørkt da jeg kom. Sen kveld, rett også slett. At taxituren inn til hotellet var på nesten én time, vel, se det hadde jeg ikke klart å lese meg til. At den i tillegg skulle koste 150 surinamiske dollar (altså nesten 350 kroner) hadde jeg heller ikke klart å finne ut. Det slo meg da jeg satte meg i baksetet på taxien og den fyldige kvinnen slo bilstereoen på full guffe, at jeg var alt for lite forberedt for et opphold her. Det var altså mindre enn én time siden jeg hadde klart å finne ut hvordan man uttaler navnet på hovedstaden. Kunne dette gå bra?

Utenfor Hotel Torarica i Paramaribo

Det eneste jeg hadde var navnet på et hotell jeg hadde funnet billig på nettet, Eco Resort. Og en bestilling på jungelsafari med avreise fryktelig tidlig dagen etterpå. Vi kjørte gjennom et mørkt landskap. Jeg visste at Surinam er et relativt trygt land. Med unntak av akkurat dette med tyveri. Og bilkapring. Men turen gikk overraskende radig. Samtidig var jeg glad jeg ikke merket bivirkningene av malaria-tablettene jeg gikk på. Forrige gang ble jeg dårlig. Nå var jeg i fin form. Likevel valgte jeg å dra rett på hotellet og rett i seng. Avreise til jungelen var timer unna.

På vei ut i jungelen...

Før jeg kom til Surinam hadde jeg vært to måneder i Sør-Amerika. Min spansk er ikke helt perfekt, men det gjorde ingenting her. For i Surinam snakker de nederlandsk (hvis de da ikke heller har et eller annet stammespråk). Engelsk? Ganske begrenset. Jeg sto pliktoppfyllende foran hotellinngangen og ventet på bussen så lenge at jeg begynte å frykte at den ikke kom. Turen var det forresten Mets Travel and Tours som sto for. De har utflukter som passer de fleste, både timeplaner, budsjett og interesser. Og som en ful føniks svingte en liten, sliten minibuss opp foran meg og en blid sjåfør hoppet ut og bablet ivei på nederlandsk. Jeg måtte gjøre ham oppmerksom på min noe begrensede forståelse av det språket. Men han snakket ikke et ord engelsk. Heldigvis var det noen nederlendere ombord som fikk forklart meg at jeg var på riktig buss, med riktig destinasjon. So far so good.

Lunch-pause et eller annet sted langt borte fra storbyens mas...

 Jeg forbarmet meg over de nederlenderne jeg fant og fikk de til å forklare mesteparten av det guiden så entusiastisk fortalte om. Om den nært forestående båtturen. Om hvor vi skulle. Om stammene som bodde i jungelen. Ja. Vi skulle besøke dem. Det gikk overraskende bra. Ett og annet ord forsto jeg også på egen hånd. Så fjernt fra vårt eget språk er da heller ikke nederlandsk. Vi kjørte noen timer. Stoppet for lunch og ankom etter hvert en bitteliten by ved elven, som rett og slett heter "Surinamelven". Fra den lille byen, Pokigron, gikk turen med båt videre nedover elven til en slags resort. Her fikk vi tildelt bungalows. Egentlig ganske fine, med tanke på hvor langt inne i ingenmannsland vi var. Men å sove inni en myggnetting... det er klamt det.

God stemning på båten nedover elven... Vel... smiler i hvert fall etter beste evne i varmen.

 De neste dagene ble det en lang rekke turer. Inn i jungelen bar det, uten å møte på så veldig mange spennende dyr utover en liten armé aper. Men dypt der inne. Mens regnet høljer ned, forstår man jo kanskje hvorfor det heter "regnskog". Også ble det tid til et besøk i en liten landsby. Imponerende nok at det var en by, for materialene de brukte for å bygge husene måtte fraktes med små trebåter helt fra hovedstaden Paramarib. Likevel hadde de hundrevis av hus, butikker, skoler, politistasjon og til og med en kirke.

En treskjærer og noen av bruksgjenstandene han har laget den siste tiden.

 Regnskogen i Surinam er en av verdens eldste og mest avsidesliggende naturreservater. Liten påvirkning fra storindustri og lite turisme, gjør at den fremstår særdeles uberørt og flott. Midt mellom husene traff jeg også på en grønn og kul kamerat

Heisann kompis! Snakker du ikke engelsk du heller nei?

 Å se hvordan livet i jungelen leves er en interessant opplevelse. Selvsagt har landsbybeboerne lært seg at det innimellom ramler inn turister med lommene fulle av penger, så antallet "hellige" steder man ikke skal ta bilde øker (men har man noen sedler på lur, er ikke stedet nødvendigvis like hellig lengre). Rundt halvparten er kristne (enten  katolikker eller pinsevenner - noen få protestanter), ellers er det muslimer og hinduister (hinduistene stammer fra den gangen indere ble sendt til Surinam for å arbeide da begge landene var under britisk kontroll). mens andre tilhører mindre naturreligioner. Men det er greit å ha en guide å støtte seg til, som kan forklare hvor man ikke skal ta bilder.

Litt av landsbyen en regntung dag.

Om kvelden var det samling til middag og hygge. Jeg begynte fort å like "Parbo-beer", som er det lokale ølmerket. Som oftest servert i liters glassflaske (og det er bare å helle i seg i varmen, for den blir fort lunken). Å sitte stille med en øl og høre på jungelens lyder er fint. Helt til man har fått noen for mye og begynner å synes de lydene blir svært høye... og HEI HEI... er det en frosk som hoppet opp på leggen min nå!!!

Fikk besøk av denne karen til middag en dag...

 Etter tre dager i jungelen hadde jeg fått nok for denne gang, og dro tilbake til Paramaribo. Byen har i og for seg ikke så mye å vise frem. Men litt er det. De flotte trehusene i sentrum, som formelig lyser kolonitid er et "must-see". Også kan man fint vandre langs "Waterkant", som er navnet på gaten som går langs elven. Her er det mange fine restauranter. Og på grunn av historien, som har gitt landet en stor etnisk spredning, er det både nederlandske (europeiske), indiske, indonesiske og kinesiske restauranter å velge mellom.

Trehusbebyggelse i sentrum av Paramaribo.

Den kanskje største severdigheten er likevel St. Peter og Paulus katedralen. Faktisk er den den største trebygningen på den vestlige halvkule. Kirken er over 200 år gammel og med sine 44 meter høyde også et landemerke i Paramaribo.

St. Peter og Paulus katedralen (St. Peter and Paul Cathedral)

Surinam er kanskje ikke landet du tenker på som et reisemål. Men det lar seg for eksempel fint kombinere med en reise til Karibia. KLM flyr også flere ganger i uken direkte fra Amsterdam (siden det tross alt er en tidligere nederlandsk kolono - selvstendighet fra 1975). Det går fly til/fra Brasil (men Surinam airways, som flyr under mottoet "Flying on Trusted Wings(!), har ofte forsinkelser og kanselleringer). Det greieste er faktisk å reise via Karibia. Insel Air tok jeg. Det tok et par timer fra Aruba.

Det sies at landet er trygt. Som i resten av Sør-Amerika, anses terrorfaren som svært liten, men faren for ran og tyveri er ganske stor. Det anbefales ikke å gå alene etter mørkets frembrudd. Parken "Palmentuin" er åssted for mye narkotikahandel - så unngå den etter mørkets frembrudd. Men folk flest er veldig hyggelige og i Paramaribo kan du være heldig og møte noen som snakker engelsk også. Vel verdt et besøk, hvis du vil ha en fargerik og annerledes destinasjon.

Hvilket pass er best?

Trodde du det norske passet var det passet i verden som ga deg tilgang til flest land? Vel, tro om igjen. Både svensk og dansk pass gir deg adgang til flere land enn det norske. I hvert fall hvis vi skal tro gjennomgangen fra Henly & Partners årlige "Visa Restrictions Index". Men hvilket gir adgang til flest land?

Den lille, røde boken er en fast følgesvenn på tur. Hvor mange land gir den adgang til?

Oversikten forteller hvilke lands pass som er mest verdifulle i form av at man ikke trenger å søke visum på forhånd. Henly & Partners setter noen kriterier for hva som er "visumfritt". Regnet som "fritt" er land hvor det er mulig å søke og/eller få visum ved ankomst landet (som for eksempel Egypt, Nepal og Laos for oss nordmenn). Her regner man heller ikke med land der man får e-visum (eller tilsvarende) gjennom en enkel prosess (som, for oss, Tyrkia, USA og Australia). De regner 219 territorier som egne (som har egne grenseoverganger). Det er høyere enn antall land i verden (193 FN-medlemmer) fordi flere territorier har egne innreisebestemmelser, men passutsteder er det regjerende land, fek Aruba (Nederland), Jomfruøyene (Storbritannia) og Reunion (Frankrike)). 199 land (stater/nasjoner) som utsteder egne pass er med i undersøkelsen.

Reglene for hvor man får e-visum endrer seg hurtig. For eksempel er det kun kort tid siden Myanmar åpnet for e-visum-søknader for nordmenn. Da jeg besøkte landet i 2014 innebar det lang ventetid på ambassaden i Bangkok. Et lands som Armenia har på få år fjernet visumkravet for nordmenn og det er ikke mange år siden alle som skulle til USA måtte troppe opp på ambassaden i Drammensveien og sette av dagen til en omstendig prosess. Håpet for fremtiden må jo være at alle land i det minste tilbyr e-visum, så vi slipper alt tullet med å sende fra oss passet til ambassaden hver gang vi skal ut på tur.

Men så til de som har "det beste" passet. Har du dette passet kan du reise til 177 land på en enkel og behagelig måte:

Med tysk pass har du adgang til 177 land uten videre problemer.. Fem flere enn Norge...

1. Tyskland - 177 land

Se resten av listen her:
2 Sverige - 176 (flest i Norden)
3 Finland, Storbritannia (flest blant non-shengen-land) Frankrike, Italia og Spania - 175
4 Belgia, Danmark, Nederland, USA (flest, utenom Europa) - 174
5 Østerrike, Japan, Singapore (flest i Asia) - 173
6 Canada, Irland, Sør-Korea, Luxembourg, Norge, Portugal og Sveits - 172

Norge kommer på sjetteplass. Vi kan reise til 172 land uten visum. Russland, Hviterussland, Irak og Kina er blant landene vi må søke visum til på forhånd.

7 Hellas, New Zealand - 171
8 Australia - 169
9 Malta - 168
10 Ungarn, Tsjekkia, Island - 167
11 Slovakia - 165
12 Liechtenstein, Malaysia og Slovenia - 164
13 Latvia 163
14 Estland og Litauen - 162
15 Polen (færrest av Schengen-land) - 161
16 Monaco - 160
17 Kypros - 159
18 San Marino - 156
19 Chile (flest i Sør Amerika) - 155
20 Hong Kong - 154
21 Brasil, Bulgaria og Romania - 153
22 Andorra og  Argentina - 152

Kommer du fra Argentina kan du reise visumfritt til 152 land, sammen med Brasil (153) og Chile (155) er dette flest i Sør-Amerika.

23 Brunei Darussalam - 151
24 Kroatia (færrest i EU) - 149
25 Israel (flest i Midt Østen) - 147
26 Barbados - 141
27 Bahamas - 140
28 Mexico - 139
29 Uruguay og Taiwan - 137
30 Antigua og Barbuda og Vatikanstaten - 134
31 Seychellene - 133
32 St. Kitts og Nevis og Venezuela - 132
33 Costa Rica - 131
34 Trinidad og Tobago - 130
35 Mauritius - 128
36 Panama - 127
37 Paraguay, St. Lucia og St. Vincent og Grenadinene - 124

Folk med pass fra Paraguay kan reise til 124 land uten visum

38 Forente Arabiske Emirater - 122
39 Grenada - 121
40 Macao - 120
41 Dominica og Honduras - 119
42 Guatemala - 116
43 El Salvador og Serbia - 115
44 Samoa - 112
45 Makedonia - 111
46 Nicaragua, Tonga, Vanuatu - 110
47 Montenegro 107
48 Russland - 105
49 Palau - 104
50 Colombia - 103
51 Tyrkia - 102
52 Bosnia-Herzegovina og Moldova - 101
53 Albania - 98
54 Sør-Afrika (flest i Afrika) - 97
55 Belize - 94
56 Peru og Solomonøyene - 86
57 Guyana, Kuwait, Øst-Timor og Tuvalu - 82
58 Ecuador, Fiji og Ukraina - 81
59 Maldivene og Nauru - 80
60 Kiribati, Marshalløyene og Qatar - 79
61 Jamaica .- 78
62 Papua Ny-Guinea - 77
63 Mikronesia - 75
64 Surinam  - 74
65 Bahrain - 73
66 Bolivia (færrest i Sør-Amerika) og Botswana - 72
67 Oman  og Thailand - 71

Er du fra Thailand ønskes du velkommen til 71 land uten visum.

68 Namibia - 70
69 Lesotho og Saudi-Arabia - 69
70 Kenya - 68
71 Hviterussland, Gambia, Georgia, Kasakhstan, Malawi og Swaziland - 67
72 Tanzania og Tunisia - 65
73 Ghana - 64
74 Zambia - 63
75 Aserbajdsjan - 62
76 Kapp Verde og Filippinene - 61
77 Uganda - 60
78 Benin, Cuba, Marokko og Zimbabwe - 59
79 Indonesia og Kirgisistan - 58
80 Armenia - 57
81 Burkina Faso, Elfenbenskysten og Mongolia - 56
82 Mauritania, Niger, Senegal og Togo - 55
83 Den dominikanske republikk og Sao Tomé og Príncipe - 54
84 Tadsjikistan - 53
85 India, Mali og Usbekistan - 52
86 Bhutan, Guinea-Bissau, Mosambik og Sierra Leone - 52
87 Kambodsja og Kina - 50
88 Tsjad, Egypt, Gabon og Turkmenistan - 49
89 Algerie, Sentralafrikanske republikk, Haiti, Madagaskar og Rwanda - 48
90 Komorene, Jordan, Laos og Vietnam - 47
91 Guinea - 46
92 Angola, Kamerun, Ekvatorial-Guinea og Nigeria - 45
93 Republikken Kongo, Djibouti - 44

Er du fra Djiboti på Afrikas horn, kan du reise visumfritt til bare 44 land.

94 Liberia - 43
95 Burundi, Nord-Korea og Myanmar - 42
96 Bangladesh, Den demokratiske republikken Kongo, Libanon, Sri Lanka - 39
97 Kosovo (færrest i Europa), Sør-Sudan, Jemen - 38
98 Eritrea, Etiopia, Iran, Nepal, Staten Palestina, Sudan - 37
99 Libya - 36
100 Syria - 32
101 Somalia (færrest i Afrika) - 31
102 Irak - 30
103 Pakistan - 29
104 Afghanistan - 25

På fire hjul i outback

Å dra på skikkelig "road-trip" i Australia er en drøm for mange. Jeg har ikke tenkt å skrive så veldig mye om selve turen her, men heller gi noen gode råd om hvordan du rett og slett kan gjennomføre den på en trygg og sikker måte. Og det beste rådet jeg kan gi først: Ikke gap over for mye. 

Grov reiserute: Sydney-Melbourne-Kangaroo Island-Port Augusta-Coober Pedy-Flinders Ranges-Broken Hill-Casino-Surfers Paradise-Sydney - ca tre uker.

 Vi startet i Sydney en tidlig januarmorgen. På forhånd hadde vi leid en campervan fra Wicked Campers, Dels fordi de har noen veldig gøyale biler (med grafitti-dekor), dels fordi de er relativt rimelige og dels fordi... ja... jeg fikk selskapet anbefalt. Men jeg skal understreke at dette er en måte å reise på som blir lagt merke til. Standarden på bilen er veldig enkel. Det finnes for eksempel Jucy Rentals som har langt mer moderne og noe mer diskrete (selv om mange av dem er spygrønne) biler. Men prisen er selvsagt langt høyere.

Man blir lagt merke til i en bil fra Wicked - husk å hilse på andre med lignende biler da....

 Det gikk fort nok opp for oss at det å kjøre i Australia tar tid. Det er laaaaaaange avstander og man må nesten ta hyppige pauser, særlig når man kjører i outback.Når det gjelder valg av bil. Tenk på et par ting:
- Du skal bo i bilen. Velg litt ekstra plass (de sier at det er plass til fem, men det er egentlig bare plass til tre.
- Sørg for at bilen har godt utstyrt kjøkken. Minst én kokeplate. En vask, kasseroller, panner etc. Men engangsbestikk og fat er greit å bruke for å slippe alt for mye oppvask.
- Vær sikker på at bilen har ubegrenset antall kilometer per dag eller per tur. Du aner ikke hvor fort kilometerne løper.
- Kjøp alltid den beste forsikringen. Det er stor fare for å treffe dyr etc i outback.
- Sjekk oljen minst annenhver dag, i hvert fall før du kjører igjen etter en lang etappe.

En Koalabjørn i et sjeldent våkent øyeblikk på Kangaroo-Island

 Allerede første dagen forsto vi at den opprinnelige reiseruten måtte gjøres om på. Det er morsomt å se og oppleve litt under vei også. Ikke bare sitte i bilen. Vi kjørte sørover, med Melbourne som første store delmål. Det tok oss tre dager med litt stopp underveis (selv om vi kunne kjørt motorveien på én dag). Neste delmål var Kangaroo Island. Her burde vi nok bestilt fergebillett på forhånd, men var heldige og fikk plass på båten. Inkludert i den noe stive prisen var også én natt på campingplass. Når det gjelder å stoppe for natten, så er det relativt enkelt. De fleste rasteplasser (med unntak av i og nære storbyer og i nasjonalparker) er det helt fint å stanse på. I teorien kan man nesten stanse for natten hvor som helst (men et sted med toalettfasiliteter er jo den reneste luksus).

Coober Pedy er et must. Denne byen hvor opaler utvinnes ligger nesten bare under bakken. Nesten.

 Matvarer og ikke minst vann er det viktig å ha mer enn nok av. Du vet aldri hvor lang tid det kan bli å vente hvis bilen bryter sammen. Store tilitersdunker med vann får man kjøpt på de fleste supermarkeder. Er du av den veldig ettertenksomme og planleggende sorten tar du med en liten flaske olje og en liten kanne drivstoff også. De fleste campervaner har god lagringsplass. Av andre ting som er greit å få med:
- Cordial (fruktkonsentrat, som er en fin erstatning for juice eller brus når du går lei av vann)
- Long life milk (melk som kan oppbevares i opp til et år. Men når du åpner kartongen må den drikkes i løpet av noen dager - perfekt når man hamstrer for en lang tur)
- Brød, smør, syltetøy, peanøttsmør, frokostblanding, ris, pasta, frukt - alt som har relativt lang holdbarhet og ikke må lagres kaldt.
- Bruk kjølebagen til, grønsaker, kjøtt og kjøttprodukter samt drikke som må holdes kald.
Man får kjøpt kjøleelementer på de fleste bensinstasjoner, og faktisk byttet dem inn i kalde på en annen bensinstasjon. Alternativt kan man bruke isbiter. Men de vil smelte og kan ødelegge innholdet. Rens uansett kjøpebagen annenhver dag.
- Husk også oppvaskmiddel (såpe), svamper (til oppvask) tørkerull og toalettpapir.

Coober Pedy. Ikke alt ligger under bakken.

Etter Kanaroo Island gikk turen videre i retning av det skikkelige "outback" (Etter Port Augusta): Her er det er par ting man skal passe ekstra godt på.
- Avstanden mellom bensinstasjoner er lang. Tank hver gang du passerer en (ikke tenkt at "halv tank holder nok til neste" - det gjør ikke nødvendigvis det).
- Mobildekningen blir bedre år for år, men er fortsatt ustabil og ikke-eksisterende noen steder. Hvis bilen bryter sammen, stopp først og fremst trailere eller busser, da de som regel er utstyrt med satellittelefon, for å be om hjelp - men de fleste som ser en bil med problemer vil stoppe. Det bør du også gjøre.
- Veiene er laaaaange. Det gjør dem selvsagt oversiktlige. Men også lett å bli ukonsentrert.
- Dyr, særlig kenguruer, er nesten vanlig å se i veikanten og hoppende over veien. Å treffe på en storvoksen kenguru kan bli veldig vondt. Mest for bilen, men også hvis dyret er levende og sparker inn gjennom vinduet, for eksempel.
- Avslutt kjøringen før det blir mørkt. Dyr er mest aktive i skumringen og om natten, faren for å treffe noe er størst, og det er ikke sikkert forsikringen din dekker påkjørsler om natten.
- Nord for Dingo Fence (verdens lengste gjerde på 2500 km) finnes både ville kameler og dingoer (ville hunder). Førstnevnte er du heldig hvis du ser. Sistnevnte er slett ikke uvanlig. Ikke la ting stå ute om natten, da kommer dingoene og tar det.
- Å kjøre på grusveier er ikke bare vanskelig, det er også ganske farlig. Men det er en helt egen opplevelse. Ikke gjør det med en campervan, du bør ha en 4WD... (tro meg, det kan riste noe helt forjævlig)

Venn deg til en utsikt som denne.

Etter Coober Pedy og en rundtur i området der, kjørte vi via Flinders Ranger nasjonalpark for å kikke litt på de mange morsomme dyrene der (kenguruer, emuer, salamandre, geiter...) og fortsatte gjennom Broken Hill og helt ut til kysten og til Surfers Paradise, hvor det er kilometervis med deilig sandstrand (men det finnes mange minst like fine steder langs østkysten. Uansett om man er to eller flere er det greit å ha noen grunnregler:
- Rydd opp alt etter dere uansett. Australske villmarken er skjør. Samle alt søppel i poser og kast det i containere på rasteplasser eller lignende.
- Respekter kravet om å kaste frukt og grønt hvis dere passerer statsgrenser der dette er et krav (det står tydelig langs veien)
- Hold orden i bilen. Rydd og vask kjøkkenet etter bruk (tro meg, å måtte starte med å vaske et skittent kjøkken etter en lang kjøretur er ikke gøyalt).
- Respekter camping-forbudt-skilt. Alle andre steder er det lov (nesten).
- Å ta inn på en campingplass kan være greit av og til. For de billigste plassene (uten strøm) koster det 10-15 AUD (60-90 kroner) og selv om det er kveld er det lov å kjøre inn og finne en plass og betale dagen etter. Her finner man både dusj og toalett. Og for litt ekstra i pris, kan man få strøm til å lade telefoner, nettbrett, etc.
- Ha med et par "powerbanks" for å lade feks telefonen, så du kan ta bilder eller gi livstegn hjem.
- Ha god kroppshygiene. Dere bor tett. Å få en dusj regelmessig er ikke bare deilig, det er også viktig for å unngå å bli syke av hverandre. Bruk våtservietter el.l for etapper uten slike fasiliteter.
- Respekter områder som er viktige for urbefolkningen og ta ikke bilde av dem uten å ha tillatelse.

Ja, du kommer til å se kenguruer. Bare prøv å unngå å kjøre på en...

Er det farlig? Njei. Ikke hvis man tar forholdsregler og har med rikelig med vann, proviant og godt humør. I outback er det lite trafikk, men pass på hverandre så man ikke sovner bak rattet og bytt på å kjøre hyppig. Den største faren er å treffe dyr... Jeg vil heller ikke anbefale noen å dra alene. Ikke bare mister du én eller flere som kan kjøre, så dere kan bytte på. Men faren for å kjede seg langs veien blir mye, mye større.

Det er imidlertid ganske dyrt å dra på en slik tur. Bensin ligger normalt på 7-8 NOK per liter (enda mer i outback). Og prisnivået er generelt høyt i Australia hva gjelder matvarer, drikke og ikke minst alkohol.

Planlegg etappene kvelden i forveien. Ikke gap over for mye. 200-300 km er passende hvis man vil oppleve mer enn bare innsiden av bilen. Lukk dører og vinduer om natten (ha eventuelt et lite vindu på gløtt) for å unngå å få besøk av nysgjerrige dyr. Og forlat ingenting ute om natten. Men først og fremst, nyt turen. Dette er et eventyr for livet.