På fire hjul i outback

Å dra på skikkelig "road-trip" i Australia er en drøm for mange. Jeg har ikke tenkt å skrive så veldig mye om selve turen her, men heller gi noen gode råd om hvordan du rett og slett kan gjennomføre den på en trygg og sikker måte. Og det beste rådet jeg kan gi først: Ikke gap over for mye. 

Grov reiserute: Sydney-Melbourne-Kangaroo Island-Port Augusta-Coober Pedy-Flinders Ranges-Broken Hill-Casino-Surfers Paradise-Sydney - ca tre uker.

 Vi startet i Sydney en tidlig januarmorgen. På forhånd hadde vi leid en campervan fra Wicked Campers, Dels fordi de har noen veldig gøyale biler (med grafitti-dekor), dels fordi de er relativt rimelige og dels fordi... ja... jeg fikk selskapet anbefalt. Men jeg skal understreke at dette er en måte å reise på som blir lagt merke til. Standarden på bilen er veldig enkel. Det finnes for eksempel Jucy Rentals som har langt mer moderne og noe mer diskrete (selv om mange av dem er spygrønne) biler. Men prisen er selvsagt langt høyere.

Man blir lagt merke til i en bil fra Wicked - husk å hilse på andre med lignende biler da....

 Det gikk fort nok opp for oss at det å kjøre i Australia tar tid. Det er laaaaaaange avstander og man må nesten ta hyppige pauser, særlig når man kjører i outback.Når det gjelder valg av bil. Tenk på et par ting:
- Du skal bo i bilen. Velg litt ekstra plass (de sier at det er plass til fem, men det er egentlig bare plass til tre.
- Sørg for at bilen har godt utstyrt kjøkken. Minst én kokeplate. En vask, kasseroller, panner etc. Men engangsbestikk og fat er greit å bruke for å slippe alt for mye oppvask.
- Vær sikker på at bilen har ubegrenset antall kilometer per dag eller per tur. Du aner ikke hvor fort kilometerne løper.
- Kjøp alltid den beste forsikringen. Det er stor fare for å treffe dyr etc i outback.
- Sjekk oljen minst annenhver dag, i hvert fall før du kjører igjen etter en lang etappe.

En Koalabjørn i et sjeldent våkent øyeblikk på Kangaroo-Island

 Allerede første dagen forsto vi at den opprinnelige reiseruten måtte gjøres om på. Det er morsomt å se og oppleve litt under vei også. Ikke bare sitte i bilen. Vi kjørte sørover, med Melbourne som første store delmål. Det tok oss tre dager med litt stopp underveis (selv om vi kunne kjørt motorveien på én dag). Neste delmål var Kangaroo Island. Her burde vi nok bestilt fergebillett på forhånd, men var heldige og fikk plass på båten. Inkludert i den noe stive prisen var også én natt på campingplass. Når det gjelder å stoppe for natten, så er det relativt enkelt. De fleste rasteplasser (med unntak av i og nære storbyer og i nasjonalparker) er det helt fint å stanse på. I teorien kan man nesten stanse for natten hvor som helst (men et sted med toalettfasiliteter er jo den reneste luksus).

Coober Pedy er et must. Denne byen hvor opaler utvinnes ligger nesten bare under bakken. Nesten.

 Matvarer og ikke minst vann er det viktig å ha mer enn nok av. Du vet aldri hvor lang tid det kan bli å vente hvis bilen bryter sammen. Store tilitersdunker med vann får man kjøpt på de fleste supermarkeder. Er du av den veldig ettertenksomme og planleggende sorten tar du med en liten flaske olje og en liten kanne drivstoff også. De fleste campervaner har god lagringsplass. Av andre ting som er greit å få med:
- Cordial (fruktkonsentrat, som er en fin erstatning for juice eller brus når du går lei av vann)
- Long life milk (melk som kan oppbevares i opp til et år. Men når du åpner kartongen må den drikkes i løpet av noen dager - perfekt når man hamstrer for en lang tur)
- Brød, smør, syltetøy, peanøttsmør, frokostblanding, ris, pasta, frukt - alt som har relativt lang holdbarhet og ikke må lagres kaldt.
- Bruk kjølebagen til, grønsaker, kjøtt og kjøttprodukter samt drikke som må holdes kald.
Man får kjøpt kjøleelementer på de fleste bensinstasjoner, og faktisk byttet dem inn i kalde på en annen bensinstasjon. Alternativt kan man bruke isbiter. Men de vil smelte og kan ødelegge innholdet. Rens uansett kjøpebagen annenhver dag.
- Husk også oppvaskmiddel (såpe), svamper (til oppvask) tørkerull og toalettpapir.

Coober Pedy. Ikke alt ligger under bakken.

Etter Kanaroo Island gikk turen videre i retning av det skikkelige "outback" (Etter Port Augusta): Her er det er par ting man skal passe ekstra godt på.
- Avstanden mellom bensinstasjoner er lang. Tank hver gang du passerer en (ikke tenkt at "halv tank holder nok til neste" - det gjør ikke nødvendigvis det).
- Mobildekningen blir bedre år for år, men er fortsatt ustabil og ikke-eksisterende noen steder. Hvis bilen bryter sammen, stopp først og fremst trailere eller busser, da de som regel er utstyrt med satellittelefon, for å be om hjelp - men de fleste som ser en bil med problemer vil stoppe. Det bør du også gjøre.
- Veiene er laaaaange. Det gjør dem selvsagt oversiktlige. Men også lett å bli ukonsentrert.
- Dyr, særlig kenguruer, er nesten vanlig å se i veikanten og hoppende over veien. Å treffe på en storvoksen kenguru kan bli veldig vondt. Mest for bilen, men også hvis dyret er levende og sparker inn gjennom vinduet, for eksempel.
- Avslutt kjøringen før det blir mørkt. Dyr er mest aktive i skumringen og om natten, faren for å treffe noe er størst, og det er ikke sikkert forsikringen din dekker påkjørsler om natten.
- Nord for Dingo Fence (verdens lengste gjerde på 2500 km) finnes både ville kameler og dingoer (ville hunder). Førstnevnte er du heldig hvis du ser. Sistnevnte er slett ikke uvanlig. Ikke la ting stå ute om natten, da kommer dingoene og tar det.
- Å kjøre på grusveier er ikke bare vanskelig, det er også ganske farlig. Men det er en helt egen opplevelse. Ikke gjør det med en campervan, du bør ha en 4WD... (tro meg, det kan riste noe helt forjævlig)

Venn deg til en utsikt som denne.

Etter Coober Pedy og en rundtur i området der, kjørte vi via Flinders Ranger nasjonalpark for å kikke litt på de mange morsomme dyrene der (kenguruer, emuer, salamandre, geiter...) og fortsatte gjennom Broken Hill og helt ut til kysten og til Surfers Paradise, hvor det er kilometervis med deilig sandstrand (men det finnes mange minst like fine steder langs østkysten. Uansett om man er to eller flere er det greit å ha noen grunnregler:
- Rydd opp alt etter dere uansett. Australske villmarken er skjør. Samle alt søppel i poser og kast det i containere på rasteplasser eller lignende.
- Respekter kravet om å kaste frukt og grønt hvis dere passerer statsgrenser der dette er et krav (det står tydelig langs veien)
- Hold orden i bilen. Rydd og vask kjøkkenet etter bruk (tro meg, å måtte starte med å vaske et skittent kjøkken etter en lang kjøretur er ikke gøyalt).
- Respekter camping-forbudt-skilt. Alle andre steder er det lov (nesten).
- Å ta inn på en campingplass kan være greit av og til. For de billigste plassene (uten strøm) koster det 10-15 AUD (60-90 kroner) og selv om det er kveld er det lov å kjøre inn og finne en plass og betale dagen etter. Her finner man både dusj og toalett. Og for litt ekstra i pris, kan man få strøm til å lade telefoner, nettbrett, etc.
- Ha med et par "powerbanks" for å lade feks telefonen, så du kan ta bilder eller gi livstegn hjem.
- Ha god kroppshygiene. Dere bor tett. Å få en dusj regelmessig er ikke bare deilig, det er også viktig for å unngå å bli syke av hverandre. Bruk våtservietter el.l for etapper uten slike fasiliteter.
- Respekter områder som er viktige for urbefolkningen og ta ikke bilde av dem uten å ha tillatelse.

Ja, du kommer til å se kenguruer. Bare prøv å unngå å kjøre på en...

Er det farlig? Njei. Ikke hvis man tar forholdsregler og har med rikelig med vann, proviant og godt humør. I outback er det lite trafikk, men pass på hverandre så man ikke sovner bak rattet og bytt på å kjøre hyppig. Den største faren er å treffe dyr... Jeg vil heller ikke anbefale noen å dra alene. Ikke bare mister du én eller flere som kan kjøre, så dere kan bytte på. Men faren for å kjede seg langs veien blir mye, mye større.

Det er imidlertid ganske dyrt å dra på en slik tur. Bensin ligger normalt på 7-8 NOK per liter (enda mer i outback). Og prisnivået er generelt høyt i Australia hva gjelder matvarer, drikke og ikke minst alkohol.

Planlegg etappene kvelden i forveien. Ikke gap over for mye. 200-300 km er passende hvis man vil oppleve mer enn bare innsiden av bilen. Lukk dører og vinduer om natten (ha eventuelt et lite vindu på gløtt) for å unngå å få besøk av nysgjerrige dyr. Og forlat ingenting ute om natten. Men først og fremst, nyt turen. Dette er et eventyr for livet.

Radioaktiv ferie

Jeg husker fortsatt sommeren 1986. Egentlig skulle jeg nok ikke ha gjort det, tre og et halvt år gammel, men den alvorlige formaningen om ikke å spise fra frukttrærne i hagen gjorde inntrykk. I år er det 30 år siden den hittil alvorligste atomkraftverkulykken i historien. Et besøk til Tsjernobyl er en tur litt utenom det vanlige. 

Skiltene advarer mot strålefare i området og understreker at det ikke er lov å dra inn uten godkjennelse.

 Det er tidlig morgen når gruppen som skal på tur møtes på Maidan. Plassen har hatt stor betydning i alle revolusjoner og opptøyer i Kiev i moderne tid. Sist de dramatiske dagene under Euromaidan i 2013 og 2014. Nå er det roligere når guiden ønsker oss velkommen, går rundt og mottar betaling og sjekker at alle er riktig kledd (langermet skjorte eller jakke og lange bukser). Vi tar plass i minibussen og starter den to timer lange turen nordover fra Kiev. Første stopp er Dytyakty (se bildet over) hvor vi må identifisere oss før turen går videre. Hadde man ikke hatt papirene i orden, ville turen stanset her. For man kommer ikke inn i sonen med en radius på 30 km fra selve reaktoren uten riktige papirer, og de kan (i praksis) bare et reisebyrå fikse for deg. Jeg har med hell brukt Solo East Travel, de virker seriøse og guidene snakker godt engelsk. Man kan velge mellom dagstur eller todagerstur. Sistnevnte gjennomføres ikke så ofte som dagsturene, de arrangeres nesten daglig.

Reaktor 4, 270 meter unna. (det er det tårnet du ser i bakgrunnen, omtrent midt i bildet

 Høydepunktet er, for mange, selve reaktor 4. Det var denne som eksploderte under testing natt til 26. april 1986. Man kommer ikke nærmere enn 270 meter. Men geigertellerne, som vi har lånt for ti dollar gir uttrykk for at det er ganske høy radioaktivitet i området. Bussen stopper ved et monument til minne om de som døde i ulykken. De eksakte dødstallene hersker det usikkerhet rundt, men estimater ligger på rundt 9000, både i eksplosjonen og som følge av stråleskader.

Reaktoren er interessant, men den forlatte byen Pripjat er mest spennende.

 Vi kommer først til Tsjernobyl by, som ikke fremstår så forlatt som man har sett for seg. Byen som ga navn til atomreaktoren ligger faktisk lenger unna selve reaktoren enn Pripjat, men ble også evakuert. Imidlertid bor det fortsatt ca 700 mennesker her (i motsetning til ca 15.000 før ulykken). For det meste er det mennesker som (fortsatt) arbeider med å rense området for radioaktivitet. Totalt arbeider det 7000 personer med det. Ca halvparten pendler fra byer utenfor sikkerhetssonen. De resterende bor innenfor området. Men bare for 14 dager ad gangen. Kun rundt 400 eldre bønder har flyttet tilbake til hjemmene de ble evakuert fra.

På det store supermarkedet på Lenin-plassen har det ikke vært handel på 30 år. Og det synes.

Vi kjører gjennom Leliv kontrollpost og inn i Pripjat. Byen hadde en gang nesten 50.000 innbyggere og var en av verdens aller mest moderne. Grunnlagt i 1970 skulle den være en modellby for det sovjetiske samfunnet. Lange rette gater. Store åpne plasser. Det var skoler, barnehager, idrettsanlegg, svømmehaller, sykehus og selvsagt over 160 boligblokker. Byen ble rett og slett bygget for å huse de som arbeidet ved kjernekraftverket.

Det ikoniske pariserhjulet. Som aldri ble brukt.

Rundturen i Pripjat starter på Lenin-plassen og vi går ned til fornøyelsesparken hvor radiobiler, karuseller og det ikoniske pariserhjulet er. Parken skulle åpne 1. mai 1986, men siden ulykken skjedde få dager før, ble den aldri brukt til annet enn testkjøring. Etter eksplosjonen ble beboerne halvannet døgn senere evakuert. De ble nok gitt inntrykk av at de skulle få returnere snart, for det eneste de fikk ta med seg var en liten koffert med personlige eiendeler. Men historien skulle jo vise oss at det ikke ble tilfellet. Derfor er alt slik det ble forlatt 30 år siden (med noen unntak).

Undervisningen opphørte umiddelbart og de 20 skolene stengte.

Et av de mest groteske stedene vi besøkte er en skolebygning. Selve bygningen er i relativt god stand, sammenlignet med mange andre bygninger. Men rundt på gulvet ligger hundrevis av vernemasker (gassmasker). Maskene skulle barna ta på seg hvis det kom biologiske eller kjemiske angrep fra vest (det var jo kald krig). Det er vel usikkert hvor stor hjelp det hadde vært med gassmasker mot radioaktivitet, men det urovekkende er at de ikke anså atomkraftverket som en trussel. Atomkraft var nytt, det var trygt og det var veldig effektivt - helt til det gikk galt.

Noen har pyntet litt på motivet ved skolen. Tviler på at det tomme fjernsynet har stått akkurat der i 30 år.

Rundt årtusenskiftet. Omtrent samtidig som det ble åpnet for utenforstående å besøke Pripjat begynte også en utrettet plyndring av byen. Mye av verdi forsvant på kort tid. I dag er det strengt forbudt å ta med seg noe som helst ut fra området (ikke engang steiner eller jord). Og man sjekkes også for radioaktivitet når man drar ut. Det er heller ikke anbefalt å røre noe som helst, særlig metall (du kan prøve å holde geigertelleren mot noe som er metallisk og se hvordan den reagerer).

Balkong i en av boligblokkene

Å gå rundt i Pripjat er en spesiell opplevelse. Man ser tydelig hvordan naturen har tatt over. Trær kan vokse inne i bygninger og på tak. Vind, snø, is og regn har selvsagt også gjort sitt til at byen fremstår helt spøkelsesaktig. Det er litt opp til guiden hva man får besøke, men supermarkedet, fornøyelsesparken, fotballstadion, en skole, en svømmehall og en boligblokk er ganske standard. I løpet av besøket får man også servert en ganske fyldig lunch. Alt som serveres er trygt, da det leveres fra utsiden av sikkerhetssonen.

Duga-3-radaren er en gigantisk konstruksjon plassert midt i skogen ikke langt fra Tsjernobyl.

Etter at man har forlatt den innerste sikkerhetssonen går turen til Duga 3 radaren. En gigantisk konstruksjon som tjente som varsel-radar mellom 1976 til 1989. Den velkjente bankende lyden kunne minne om en hakkespett, noe som ga den tilnavnet "Den russiske hakkespetten". Signalet gikk ut på kortbølgenettet og irriterte vettet av tusenvis av amatørradiooperatører frem til det forsvant omtrent samtidig med at den kalde krigen var slutt.

Skiltet som varsler at vi har kommet til Tsjernobyl

De fleste lurer på om dette er trygt. Svaret er ganske enkelt "ja". Det er helt trygt. Riktignok er stråleverdiene fortsatt ganske høye, men man oppholder seg i så kort tid i områder som er strålesmittet, så man utsettes antagelig for mer stråling ved å gjennomføre en transatlantisk flytur. Men følg reglene som guiden har. Ikke ta på noe, ikke ta med noe. Men ta masse bilder. Det er lov å fotografere neste hvor som helst, bare ikke akkurat på kontrollpostene og på området for reaktoren (med unntak av akkurat reaktoren selv). Husk langermet skjorte eller lignende, tette sko og langbukse... Husk pass og hold deg i og rundt gruppen du reiser med. God tur!