Det lille, sære landet

Para-maribo? Pa-ra-maribo? Para-mari-bo? Para-maribo? Jeg hadde slitt med å lære hvordan man uttaler hovedstaden i Surinam. Selv i innsjekkingsskranken på flyplassen på Aruba, mumlet jeg bare "Par'bo" og ante ikke hvor tett på jeg var "slang-uttalen" av Surinams hovedstad og største by. Først da pursheren i det lille Insel Air flyet sa "Ladies and Gentlemen, welcome to Para-maribo" forsto jeg uttalen. 

Paramaribo i dagslys

Flyplassen her var ikke særlig stor, flyet var knapt halvfullt og dermed gikk det særdeles lett å komme seg gjennom imigrasjon- og tollkontroll, selv om visumet kostet 100 USD(!) Men det var ikke noe problem å få det på flyplassen (fra 1. mars 2016 heter det imidlertid ikke "visum" med "turistkort". Det fungerer på samme måte). Man må bare ha kontanter med seg, og også en returbillett ut av landet. Skal man reise over land ut av Surinam, må man altså skaffe seg visum på forhånd, hvilket kan være en meget tidkrevende prosess. Du finner litt info her.

Det var mørkt da jeg kom. Sen kveld, rett også slett. At taxituren inn til hotellet var på nesten én time, vel, se det hadde jeg ikke klart å lese meg til. At den i tillegg skulle koste 150 surinamiske dollar (altså nesten 350 kroner) hadde jeg heller ikke klart å finne ut. Det slo meg da jeg satte meg i baksetet på taxien og den fyldige kvinnen slo bilstereoen på full guffe, at jeg var alt for lite forberedt for et opphold her. Det var altså mindre enn én time siden jeg hadde klart å finne ut hvordan man uttaler navnet på hovedstaden. Kunne dette gå bra?

Utenfor Hotel Torarica i Paramaribo

Det eneste jeg hadde var navnet på et hotell jeg hadde funnet billig på nettet, Eco Resort. Og en bestilling på jungelsafari med avreise fryktelig tidlig dagen etterpå. Vi kjørte gjennom et mørkt landskap. Jeg visste at Surinam er et relativt trygt land. Med unntak av akkurat dette med tyveri. Og bilkapring. Men turen gikk overraskende radig. Samtidig var jeg glad jeg ikke merket bivirkningene av malaria-tablettene jeg gikk på. Forrige gang ble jeg dårlig. Nå var jeg i fin form. Likevel valgte jeg å dra rett på hotellet og rett i seng. Avreise til jungelen var timer unna.

På vei ut i jungelen...

Før jeg kom til Surinam hadde jeg vært to måneder i Sør-Amerika. Min spansk er ikke helt perfekt, men det gjorde ingenting her. For i Surinam snakker de nederlandsk (hvis de da ikke heller har et eller annet stammespråk). Engelsk? Ganske begrenset. Jeg sto pliktoppfyllende foran hotellinngangen og ventet på bussen så lenge at jeg begynte å frykte at den ikke kom. Turen var det forresten Mets Travel and Tours som sto for. De har utflukter som passer de fleste, både timeplaner, budsjett og interesser. Og som en ful føniks svingte en liten, sliten minibuss opp foran meg og en blid sjåfør hoppet ut og bablet ivei på nederlandsk. Jeg måtte gjøre ham oppmerksom på min noe begrensede forståelse av det språket. Men han snakket ikke et ord engelsk. Heldigvis var det noen nederlendere ombord som fikk forklart meg at jeg var på riktig buss, med riktig destinasjon. So far so good.

Lunch-pause et eller annet sted langt borte fra storbyens mas...

 Jeg forbarmet meg over de nederlenderne jeg fant og fikk de til å forklare mesteparten av det guiden så entusiastisk fortalte om. Om den nært forestående båtturen. Om hvor vi skulle. Om stammene som bodde i jungelen. Ja. Vi skulle besøke dem. Det gikk overraskende bra. Ett og annet ord forsto jeg også på egen hånd. Så fjernt fra vårt eget språk er da heller ikke nederlandsk. Vi kjørte noen timer. Stoppet for lunch og ankom etter hvert en bitteliten by ved elven, som rett og slett heter "Surinamelven". Fra den lille byen, Pokigron, gikk turen med båt videre nedover elven til en slags resort. Her fikk vi tildelt bungalows. Egentlig ganske fine, med tanke på hvor langt inne i ingenmannsland vi var. Men å sove inni en myggnetting... det er klamt det.

God stemning på båten nedover elven... Vel... smiler i hvert fall etter beste evne i varmen.

 De neste dagene ble det en lang rekke turer. Inn i jungelen bar det, uten å møte på så veldig mange spennende dyr utover en liten armé aper. Men dypt der inne. Mens regnet høljer ned, forstår man jo kanskje hvorfor det heter "regnskog". Også ble det tid til et besøk i en liten landsby. Imponerende nok at det var en by, for materialene de brukte for å bygge husene måtte fraktes med små trebåter helt fra hovedstaden Paramarib. Likevel hadde de hundrevis av hus, butikker, skoler, politistasjon og til og med en kirke.

En treskjærer og noen av bruksgjenstandene han har laget den siste tiden.

 Regnskogen i Surinam er en av verdens eldste og mest avsidesliggende naturreservater. Liten påvirkning fra storindustri og lite turisme, gjør at den fremstår særdeles uberørt og flott. Midt mellom husene traff jeg også på en grønn og kul kamerat

Heisann kompis! Snakker du ikke engelsk du heller nei?

 Å se hvordan livet i jungelen leves er en interessant opplevelse. Selvsagt har landsbybeboerne lært seg at det innimellom ramler inn turister med lommene fulle av penger, så antallet "hellige" steder man ikke skal ta bilde øker (men har man noen sedler på lur, er ikke stedet nødvendigvis like hellig lengre). Rundt halvparten er kristne (enten  katolikker eller pinsevenner - noen få protestanter), ellers er det muslimer og hinduister (hinduistene stammer fra den gangen indere ble sendt til Surinam for å arbeide da begge landene var under britisk kontroll). mens andre tilhører mindre naturreligioner. Men det er greit å ha en guide å støtte seg til, som kan forklare hvor man ikke skal ta bilder.

Litt av landsbyen en regntung dag.

Om kvelden var det samling til middag og hygge. Jeg begynte fort å like "Parbo-beer", som er det lokale ølmerket. Som oftest servert i liters glassflaske (og det er bare å helle i seg i varmen, for den blir fort lunken). Å sitte stille med en øl og høre på jungelens lyder er fint. Helt til man har fått noen for mye og begynner å synes de lydene blir svært høye... og HEI HEI... er det en frosk som hoppet opp på leggen min nå!!!

Fikk besøk av denne karen til middag en dag...

 Etter tre dager i jungelen hadde jeg fått nok for denne gang, og dro tilbake til Paramaribo. Byen har i og for seg ikke så mye å vise frem. Men litt er det. De flotte trehusene i sentrum, som formelig lyser kolonitid er et "must-see". Også kan man fint vandre langs "Waterkant", som er navnet på gaten som går langs elven. Her er det mange fine restauranter. Og på grunn av historien, som har gitt landet en stor etnisk spredning, er det både nederlandske (europeiske), indiske, indonesiske og kinesiske restauranter å velge mellom.

Trehusbebyggelse i sentrum av Paramaribo.

Den kanskje største severdigheten er likevel St. Peter og Paulus katedralen. Faktisk er den den største trebygningen på den vestlige halvkule. Kirken er over 200 år gammel og med sine 44 meter høyde også et landemerke i Paramaribo.

St. Peter og Paulus katedralen (St. Peter and Paul Cathedral)

Surinam er kanskje ikke landet du tenker på som et reisemål. Men det lar seg for eksempel fint kombinere med en reise til Karibia. KLM flyr også flere ganger i uken direkte fra Amsterdam (siden det tross alt er en tidligere nederlandsk kolono - selvstendighet fra 1975). Det går fly til/fra Brasil (men Surinam airways, som flyr under mottoet "Flying on Trusted Wings(!), har ofte forsinkelser og kanselleringer). Det greieste er faktisk å reise via Karibia. Insel Air tok jeg. Det tok et par timer fra Aruba.

Det sies at landet er trygt. Som i resten av Sør-Amerika, anses terrorfaren som svært liten, men faren for ran og tyveri er ganske stor. Det anbefales ikke å gå alene etter mørkets frembrudd. Parken "Palmentuin" er åssted for mye narkotikahandel - så unngå den etter mørkets frembrudd. Men folk flest er veldig hyggelige og i Paramaribo kan du være heldig og møte noen som snakker engelsk også. Vel verdt et besøk, hvis du vil ha en fargerik og annerledes destinasjon.

På fire hjul i outback

Å dra på skikkelig "road-trip" i Australia er en drøm for mange. Jeg har ikke tenkt å skrive så veldig mye om selve turen her, men heller gi noen gode råd om hvordan du rett og slett kan gjennomføre den på en trygg og sikker måte. Og det beste rådet jeg kan gi først: Ikke gap over for mye. 

Grov reiserute: Sydney-Melbourne-Kangaroo Island-Port Augusta-Coober Pedy-Flinders Ranges-Broken Hill-Casino-Surfers Paradise-Sydney - ca tre uker.

 Vi startet i Sydney en tidlig januarmorgen. På forhånd hadde vi leid en campervan fra Wicked Campers, Dels fordi de har noen veldig gøyale biler (med grafitti-dekor), dels fordi de er relativt rimelige og dels fordi... ja... jeg fikk selskapet anbefalt. Men jeg skal understreke at dette er en måte å reise på som blir lagt merke til. Standarden på bilen er veldig enkel. Det finnes for eksempel Jucy Rentals som har langt mer moderne og noe mer diskrete (selv om mange av dem er spygrønne) biler. Men prisen er selvsagt langt høyere.

Man blir lagt merke til i en bil fra Wicked - husk å hilse på andre med lignende biler da....

 Det gikk fort nok opp for oss at det å kjøre i Australia tar tid. Det er laaaaaaange avstander og man må nesten ta hyppige pauser, særlig når man kjører i outback.Når det gjelder valg av bil. Tenk på et par ting:
- Du skal bo i bilen. Velg litt ekstra plass (de sier at det er plass til fem, men det er egentlig bare plass til tre.
- Sørg for at bilen har godt utstyrt kjøkken. Minst én kokeplate. En vask, kasseroller, panner etc. Men engangsbestikk og fat er greit å bruke for å slippe alt for mye oppvask.
- Vær sikker på at bilen har ubegrenset antall kilometer per dag eller per tur. Du aner ikke hvor fort kilometerne løper.
- Kjøp alltid den beste forsikringen. Det er stor fare for å treffe dyr etc i outback.
- Sjekk oljen minst annenhver dag, i hvert fall før du kjører igjen etter en lang etappe.

En Koalabjørn i et sjeldent våkent øyeblikk på Kangaroo-Island

 Allerede første dagen forsto vi at den opprinnelige reiseruten måtte gjøres om på. Det er morsomt å se og oppleve litt under vei også. Ikke bare sitte i bilen. Vi kjørte sørover, med Melbourne som første store delmål. Det tok oss tre dager med litt stopp underveis (selv om vi kunne kjørt motorveien på én dag). Neste delmål var Kangaroo Island. Her burde vi nok bestilt fergebillett på forhånd, men var heldige og fikk plass på båten. Inkludert i den noe stive prisen var også én natt på campingplass. Når det gjelder å stoppe for natten, så er det relativt enkelt. De fleste rasteplasser (med unntak av i og nære storbyer og i nasjonalparker) er det helt fint å stanse på. I teorien kan man nesten stanse for natten hvor som helst (men et sted med toalettfasiliteter er jo den reneste luksus).

Coober Pedy er et must. Denne byen hvor opaler utvinnes ligger nesten bare under bakken. Nesten.

 Matvarer og ikke minst vann er det viktig å ha mer enn nok av. Du vet aldri hvor lang tid det kan bli å vente hvis bilen bryter sammen. Store tilitersdunker med vann får man kjøpt på de fleste supermarkeder. Er du av den veldig ettertenksomme og planleggende sorten tar du med en liten flaske olje og en liten kanne drivstoff også. De fleste campervaner har god lagringsplass. Av andre ting som er greit å få med:
- Cordial (fruktkonsentrat, som er en fin erstatning for juice eller brus når du går lei av vann)
- Long life milk (melk som kan oppbevares i opp til et år. Men når du åpner kartongen må den drikkes i løpet av noen dager - perfekt når man hamstrer for en lang tur)
- Brød, smør, syltetøy, peanøttsmør, frokostblanding, ris, pasta, frukt - alt som har relativt lang holdbarhet og ikke må lagres kaldt.
- Bruk kjølebagen til, grønsaker, kjøtt og kjøttprodukter samt drikke som må holdes kald.
Man får kjøpt kjøleelementer på de fleste bensinstasjoner, og faktisk byttet dem inn i kalde på en annen bensinstasjon. Alternativt kan man bruke isbiter. Men de vil smelte og kan ødelegge innholdet. Rens uansett kjøpebagen annenhver dag.
- Husk også oppvaskmiddel (såpe), svamper (til oppvask) tørkerull og toalettpapir.

Coober Pedy. Ikke alt ligger under bakken.

Etter Kanaroo Island gikk turen videre i retning av det skikkelige "outback" (Etter Port Augusta): Her er det er par ting man skal passe ekstra godt på.
- Avstanden mellom bensinstasjoner er lang. Tank hver gang du passerer en (ikke tenkt at "halv tank holder nok til neste" - det gjør ikke nødvendigvis det).
- Mobildekningen blir bedre år for år, men er fortsatt ustabil og ikke-eksisterende noen steder. Hvis bilen bryter sammen, stopp først og fremst trailere eller busser, da de som regel er utstyrt med satellittelefon, for å be om hjelp - men de fleste som ser en bil med problemer vil stoppe. Det bør du også gjøre.
- Veiene er laaaaange. Det gjør dem selvsagt oversiktlige. Men også lett å bli ukonsentrert.
- Dyr, særlig kenguruer, er nesten vanlig å se i veikanten og hoppende over veien. Å treffe på en storvoksen kenguru kan bli veldig vondt. Mest for bilen, men også hvis dyret er levende og sparker inn gjennom vinduet, for eksempel.
- Avslutt kjøringen før det blir mørkt. Dyr er mest aktive i skumringen og om natten, faren for å treffe noe er størst, og det er ikke sikkert forsikringen din dekker påkjørsler om natten.
- Nord for Dingo Fence (verdens lengste gjerde på 2500 km) finnes både ville kameler og dingoer (ville hunder). Førstnevnte er du heldig hvis du ser. Sistnevnte er slett ikke uvanlig. Ikke la ting stå ute om natten, da kommer dingoene og tar det.
- Å kjøre på grusveier er ikke bare vanskelig, det er også ganske farlig. Men det er en helt egen opplevelse. Ikke gjør det med en campervan, du bør ha en 4WD... (tro meg, det kan riste noe helt forjævlig)

Venn deg til en utsikt som denne.

Etter Coober Pedy og en rundtur i området der, kjørte vi via Flinders Ranger nasjonalpark for å kikke litt på de mange morsomme dyrene der (kenguruer, emuer, salamandre, geiter...) og fortsatte gjennom Broken Hill og helt ut til kysten og til Surfers Paradise, hvor det er kilometervis med deilig sandstrand (men det finnes mange minst like fine steder langs østkysten. Uansett om man er to eller flere er det greit å ha noen grunnregler:
- Rydd opp alt etter dere uansett. Australske villmarken er skjør. Samle alt søppel i poser og kast det i containere på rasteplasser eller lignende.
- Respekter kravet om å kaste frukt og grønt hvis dere passerer statsgrenser der dette er et krav (det står tydelig langs veien)
- Hold orden i bilen. Rydd og vask kjøkkenet etter bruk (tro meg, å måtte starte med å vaske et skittent kjøkken etter en lang kjøretur er ikke gøyalt).
- Respekter camping-forbudt-skilt. Alle andre steder er det lov (nesten).
- Å ta inn på en campingplass kan være greit av og til. For de billigste plassene (uten strøm) koster det 10-15 AUD (60-90 kroner) og selv om det er kveld er det lov å kjøre inn og finne en plass og betale dagen etter. Her finner man både dusj og toalett. Og for litt ekstra i pris, kan man få strøm til å lade telefoner, nettbrett, etc.
- Ha med et par "powerbanks" for å lade feks telefonen, så du kan ta bilder eller gi livstegn hjem.
- Ha god kroppshygiene. Dere bor tett. Å få en dusj regelmessig er ikke bare deilig, det er også viktig for å unngå å bli syke av hverandre. Bruk våtservietter el.l for etapper uten slike fasiliteter.
- Respekter områder som er viktige for urbefolkningen og ta ikke bilde av dem uten å ha tillatelse.

Ja, du kommer til å se kenguruer. Bare prøv å unngå å kjøre på en...

Er det farlig? Njei. Ikke hvis man tar forholdsregler og har med rikelig med vann, proviant og godt humør. I outback er det lite trafikk, men pass på hverandre så man ikke sovner bak rattet og bytt på å kjøre hyppig. Den største faren er å treffe dyr... Jeg vil heller ikke anbefale noen å dra alene. Ikke bare mister du én eller flere som kan kjøre, så dere kan bytte på. Men faren for å kjede seg langs veien blir mye, mye større.

Det er imidlertid ganske dyrt å dra på en slik tur. Bensin ligger normalt på 7-8 NOK per liter (enda mer i outback). Og prisnivået er generelt høyt i Australia hva gjelder matvarer, drikke og ikke minst alkohol.

Planlegg etappene kvelden i forveien. Ikke gap over for mye. 200-300 km er passende hvis man vil oppleve mer enn bare innsiden av bilen. Lukk dører og vinduer om natten (ha eventuelt et lite vindu på gløtt) for å unngå å få besøk av nysgjerrige dyr. Og forlat ingenting ute om natten. Men først og fremst, nyt turen. Dette er et eventyr for livet.

Å reise til Abkhasia

Jeg har en forkjærlighet for å dra til steder hvor folk sier "hvor er det?", når du forteller hvor du har vært eller hvor du skal. Et av de stedene er Abkhasia, et land ved Svartehavet, som "alle" mener er i Georgia, men som er en de facto (selvutnevnt) selvstendig republikk. Russland har annerkjent staten, og regjeringen i hovedstaden er absolutt russiskvennlig. Området er også på UDs liste over steder du ikke bør reise til. Alt lå altså til rette for en spennende tur.

Strandliv ved Svartehavet. Rent vann og deilig rullestein.

 Å komme inn er en prosess som starter med å søke om visum Det gjør du på det abkhasiske utenriksdepartementets hjemmeside. Så går det maks en uke før du får en hyggelig mail tilbake som inneholder et dokument som du tar med deg til grensen (pluss en kopi eller to, siden de tar dokumentet fra deg på grensen, men det er greit å ha et par ekstra mens du er i Abkhasia). Du kan enten reise fra Russland eller fra Georgia. Men reiser du fra Russland, må du ha et multiple-entry-visa (et visum som gir deg rett til å reise inn og ut av Russland flere ganger). Dette trenger du ikke hvis du kommer fra, og reiser tilbake til Georgia. Ikke prøv å bruke Abkhasia som transitland mellom Russland og Georgia, da kan du få store problemer på georgisk side, siden det ikke er lov å reise inn i Georgia fra den siden. Motsatt vei er langt enklere, har jeg blitt fortalt.

Sukhumi er hovedstaden i Abkhasia. Det er åpenbart at det er en viss fordums storhet her.

Så: Hvordan gjorde vi det? Vi tok nattog fra Tbilisi, hovedstaden i Georgia, til Sugdidi som er byen tettest på grensen til Abkhasia. Det er ikke en fryktelig lang togtur, men den går rimelig sent, så det er bare å bunkre opp med øl og vodka (eller cola og vann, alt ettersom). Det koster noen skarve hundrelapper for en tosengs kupé på første klasse, men utover te, er det ikke særlig med servering ombord (på stasjonene er det imidlertid lett å kjøpe noe fra damene som står der med kasser).

Om morgenen tok vi en taxi fra stasjonen til grenseposten. Siden det var skrekkelig tidlig på dagen, var ingenting åpent, så det var oss og noen kyr som sto og ventet til klokken ble åtte og den georgiske grensevakten tok en titt på passene våre og lot oss starte med å gå veien gjennom "ingenmannsland". Vi passerte et par geværstillinger og noen soldater, men de lot seg ikke merke av oss. Etter å ha gått over en bro og sett det gigantiske abkhasiske flagget vaie på andre siden av elven, måtte vi stoppe og vente sammen med alle andre som skulle over. Vi stilte også klokken én time tilbake, og siden grensepasseringen først åpnet klokken 8, så måtte vi vente en drøy halvtime før det skjedde noe...

Veien gjennom ingenmannsland. I det fjerne sees Abkhasisk jord...

Det var åpenbart at vi var de eneste med utenlandske pass i køen, så en grensevakt kom bort og ba om å få passene våre. Han tok dem med i en liten bod og ble borte en stund, før vi fikk dem tilbake. Så åpnet de porten til en gangvei som rett og slett var gjerdet inn på alle sider (også over oss). Her skal ingen kunne rømme. Vi sto kanskje tre kvarter i ny kø foran selve grenseposten, men etter en stund kom en vakt som snakket et snev av engelsk og hentet passene våre og ba oss gå ut av køen. Vi kunne gå rett bort til selve vaktboden og etter et par minutter sto vi med passene i hendene og hadde tillatelse til å bevege oss fritt i Abkhasia.

Mer strandliv... Var der i oktober. Fortsatt varmt, men ikke veldig folksomt.

 Fra grensen var det lett å finne en minibuss (marshrutka) som kjørte til hovedstaden. Vi måtte ikke vente lenge på avgang, og bussen fylte seg opp i løpet av turen. Vi hadde ikke bestilt noe hotell, men hadde skrevet ned adressen til et par stykker og viste den øverste til sjåføren. Selv om vi ikke ble sluppet av utenfor, fikk vi med en forklaring på hvor vi skulle gå (på et slags engelsk). Etter å ha fått rom, bar turen direkte til visum-senteret (Consular service) som ligger på 33 Sakharov (ikke langt fra Freedom Park). De er åpne på hverdager i hvert fall frem til 12.30 (muligens også på ettermiddagen). Du MÅ dra dit i løpet av tre dager, og du MÅ ha dokumentet du får der, for å slippe ut. Avhengig av lengden på oppholdet, så betaler du et gitt beløp i USD (10 USD for opphold inntil ti dager) eller (helst) russiske rubler, og bang... Så er alt papirarbeid i orden og du kan slappe av i Sukhumi.

Cruisehavnen - den gang det var hyppig båttrafikk til og fra Sukhumi.

Det er ikke allverden å ta seg til. Det skal sies. Men langs strandpromenaden finnes et utvalg butikker, restauranter og barer. I tillegg er det også mulig å dra på det store markedet som ligger litt inn i byen fra strandpromenaden. Kirker og storslåtte bygninger er det mange av. Dessverre er det ikke like flott som i storhetstiden, da turismen ikke akkurat blomstrer. Vær også litt oppmerksom i valg av hotell. Noen trenger ikke nødvendigvis være i like god forfatning som de fremstår på bilder. Jeg bodde på Leon Hotel og kan gå god for at det var et meget bra alternativ. Fin restaurant. Bar og balkonger.

Hvis du synes det er fint å drømme tilbake og tenke på hvordan det en gang var, er Abkhasia et spennende reisemål...

Er det trygt? Ja. Faktisk så er de fleste her glade for å se besøkende. Folk er stort sett trivelige, og selv om ikke alle snakker engelsk, så går det an å navigere seg rundt med litt hjelp av en ovesetter og noen russiske innøvde gloser. Men det ER en konflikt med Georgia. Det ER utplassert landminer langs grensen til Georgia (ikke ved de offisielle grenseovergangene, selvsagt). Du KAN plutselig bli stoppet av sikkerhetstjenesten FSB og avhørt. Og det er ikke kjempelurt å sjangle dritings gatelangs om kvelden/natten. Hvis du opplever problemer er det ofte et triks å ikke snakke et ord russisk (selv om du egentlig gjør det). Det kan få dem til å gi opp. Det gjelder både politi/FSB og andre personer som virker truende.

Selv er de stolte av vinen sin... Jeg er litt mer skeptisk...

Du kommer uansett til å ha en opplevelse for livet etter å ha vært her. Og det er et spesielt sted. En fin ting hvis du er her i badesesongen (april/mai - september/oktober) er å ta en tur på stranden. Men ikke forvent å finne overfylte strender med strandbarer og partystemning. Det er relativt rolig. Men så kan du jo ta med deg noen øl og underholde deg selv. Hoteller og noen restauranter har gratis internett, så du får fortalt hvor du er...

Detalj fra broen som fører over elven Patara Enguri som stort sett følger grensen...

 Å reise ut igjen er like enkelt som å komme inn. Vi tok en taxi fra hotellet (som de fikset) til grensestasjonen. Der var det litt kø, men ikke lenge. Husk for guds skyld passet og det lille visa-papiret du fikk på kontoret i sentrum. Det trenger du for å komme ut. (grensen åpner klokken 8 og stenger klokken 7 på kvelden). Du kan få noen spørsmål om hvor du har vært etc. Si sannheten, og legg gjerne til at det var hyggelig. Jeg har hørt om folk som har måttet vise bildene de har tatt til grensevaktene. Men det skjedde ikke oss (ikke ha kamera eller noe slikt synlig når du går over grensen). Det som imidlertid skjedde var at grensevakten i boden så passet mitt, lente seg frem og sa lett gebrokkent: "Norsk... Snakker du norsk?". Jeg ble så forfjamset at svaret var "No. English is fine"... Etter å ha fått tilbake passet og visumpapiret legger du passet i lommen og gjemmer visumpapiret i bagasjen. Hvorfor? Jo, fordi det vil de ta på georgisk side av grensen når du må vise passet der, er det ikke det, bryr de seg ikke om å spørre (normalt sett). Og det er jo en sabla god suvenir fra turen. Når grensevakten på georgisk side spør hvordan oppholdet var, svar enkelt med "Not very good", så smiler de bredt og slipper deg igjennom uten flere spørsmål.