Radioaktiv ferie

Jeg husker fortsatt sommeren 1986. Egentlig skulle jeg nok ikke ha gjort det, tre og et halvt år gammel, men den alvorlige formaningen om ikke å spise fra frukttrærne i hagen gjorde inntrykk. I år er det 30 år siden den hittil alvorligste atomkraftverkulykken i historien. Et besøk til Tsjernobyl er en tur litt utenom det vanlige. 

Skiltene advarer mot strålefare i området og understreker at det ikke er lov å dra inn uten godkjennelse.

 Det er tidlig morgen når gruppen som skal på tur møtes på Maidan. Plassen har hatt stor betydning i alle revolusjoner og opptøyer i Kiev i moderne tid. Sist de dramatiske dagene under Euromaidan i 2013 og 2014. Nå er det roligere når guiden ønsker oss velkommen, går rundt og mottar betaling og sjekker at alle er riktig kledd (langermet skjorte eller jakke og lange bukser). Vi tar plass i minibussen og starter den to timer lange turen nordover fra Kiev. Første stopp er Dytyakty (se bildet over) hvor vi må identifisere oss før turen går videre. Hadde man ikke hatt papirene i orden, ville turen stanset her. For man kommer ikke inn i sonen med en radius på 30 km fra selve reaktoren uten riktige papirer, og de kan (i praksis) bare et reisebyrå fikse for deg. Jeg har med hell brukt Solo East Travel, de virker seriøse og guidene snakker godt engelsk. Man kan velge mellom dagstur eller todagerstur. Sistnevnte gjennomføres ikke så ofte som dagsturene, de arrangeres nesten daglig.

Reaktor 4, 270 meter unna. (det er det tårnet du ser i bakgrunnen, omtrent midt i bildet

 Høydepunktet er, for mange, selve reaktor 4. Det var denne som eksploderte under testing natt til 26. april 1986. Man kommer ikke nærmere enn 270 meter. Men geigertellerne, som vi har lånt for ti dollar gir uttrykk for at det er ganske høy radioaktivitet i området. Bussen stopper ved et monument til minne om de som døde i ulykken. De eksakte dødstallene hersker det usikkerhet rundt, men estimater ligger på rundt 9000, både i eksplosjonen og som følge av stråleskader.

Reaktoren er interessant, men den forlatte byen Pripjat er mest spennende.

 Vi kommer først til Tsjernobyl by, som ikke fremstår så forlatt som man har sett for seg. Byen som ga navn til atomreaktoren ligger faktisk lenger unna selve reaktoren enn Pripjat, men ble også evakuert. Imidlertid bor det fortsatt ca 700 mennesker her (i motsetning til ca 15.000 før ulykken). For det meste er det mennesker som (fortsatt) arbeider med å rense området for radioaktivitet. Totalt arbeider det 7000 personer med det. Ca halvparten pendler fra byer utenfor sikkerhetssonen. De resterende bor innenfor området. Men bare for 14 dager ad gangen. Kun rundt 400 eldre bønder har flyttet tilbake til hjemmene de ble evakuert fra.

På det store supermarkedet på Lenin-plassen har det ikke vært handel på 30 år. Og det synes.

Vi kjører gjennom Leliv kontrollpost og inn i Pripjat. Byen hadde en gang nesten 50.000 innbyggere og var en av verdens aller mest moderne. Grunnlagt i 1970 skulle den være en modellby for det sovjetiske samfunnet. Lange rette gater. Store åpne plasser. Det var skoler, barnehager, idrettsanlegg, svømmehaller, sykehus og selvsagt over 160 boligblokker. Byen ble rett og slett bygget for å huse de som arbeidet ved kjernekraftverket.

Det ikoniske pariserhjulet. Som aldri ble brukt.

Rundturen i Pripjat starter på Lenin-plassen og vi går ned til fornøyelsesparken hvor radiobiler, karuseller og det ikoniske pariserhjulet er. Parken skulle åpne 1. mai 1986, men siden ulykken skjedde få dager før, ble den aldri brukt til annet enn testkjøring. Etter eksplosjonen ble beboerne halvannet døgn senere evakuert. De ble nok gitt inntrykk av at de skulle få returnere snart, for det eneste de fikk ta med seg var en liten koffert med personlige eiendeler. Men historien skulle jo vise oss at det ikke ble tilfellet. Derfor er alt slik det ble forlatt 30 år siden (med noen unntak).

Undervisningen opphørte umiddelbart og de 20 skolene stengte.

Et av de mest groteske stedene vi besøkte er en skolebygning. Selve bygningen er i relativt god stand, sammenlignet med mange andre bygninger. Men rundt på gulvet ligger hundrevis av vernemasker (gassmasker). Maskene skulle barna ta på seg hvis det kom biologiske eller kjemiske angrep fra vest (det var jo kald krig). Det er vel usikkert hvor stor hjelp det hadde vært med gassmasker mot radioaktivitet, men det urovekkende er at de ikke anså atomkraftverket som en trussel. Atomkraft var nytt, det var trygt og det var veldig effektivt - helt til det gikk galt.

Noen har pyntet litt på motivet ved skolen. Tviler på at det tomme fjernsynet har stått akkurat der i 30 år.

Rundt årtusenskiftet. Omtrent samtidig som det ble åpnet for utenforstående å besøke Pripjat begynte også en utrettet plyndring av byen. Mye av verdi forsvant på kort tid. I dag er det strengt forbudt å ta med seg noe som helst ut fra området (ikke engang steiner eller jord). Og man sjekkes også for radioaktivitet når man drar ut. Det er heller ikke anbefalt å røre noe som helst, særlig metall (du kan prøve å holde geigertelleren mot noe som er metallisk og se hvordan den reagerer).

Balkong i en av boligblokkene

Å gå rundt i Pripjat er en spesiell opplevelse. Man ser tydelig hvordan naturen har tatt over. Trær kan vokse inne i bygninger og på tak. Vind, snø, is og regn har selvsagt også gjort sitt til at byen fremstår helt spøkelsesaktig. Det er litt opp til guiden hva man får besøke, men supermarkedet, fornøyelsesparken, fotballstadion, en skole, en svømmehall og en boligblokk er ganske standard. I løpet av besøket får man også servert en ganske fyldig lunch. Alt som serveres er trygt, da det leveres fra utsiden av sikkerhetssonen.

Duga-3-radaren er en gigantisk konstruksjon plassert midt i skogen ikke langt fra Tsjernobyl.

Etter at man har forlatt den innerste sikkerhetssonen går turen til Duga 3 radaren. En gigantisk konstruksjon som tjente som varsel-radar mellom 1976 til 1989. Den velkjente bankende lyden kunne minne om en hakkespett, noe som ga den tilnavnet "Den russiske hakkespetten". Signalet gikk ut på kortbølgenettet og irriterte vettet av tusenvis av amatørradiooperatører frem til det forsvant omtrent samtidig med at den kalde krigen var slutt.

Skiltet som varsler at vi har kommet til Tsjernobyl

De fleste lurer på om dette er trygt. Svaret er ganske enkelt "ja". Det er helt trygt. Riktignok er stråleverdiene fortsatt ganske høye, men man oppholder seg i så kort tid i områder som er strålesmittet, så man utsettes antagelig for mer stråling ved å gjennomføre en transatlantisk flytur. Men følg reglene som guiden har. Ikke ta på noe, ikke ta med noe. Men ta masse bilder. Det er lov å fotografere neste hvor som helst, bare ikke akkurat på kontrollpostene og på området for reaktoren (med unntak av akkurat reaktoren selv). Husk langermet skjorte eller lignende, tette sko og langbukse... Husk pass og hold deg i og rundt gruppen du reiser med. God tur!

Katastrofen vokser i Nepal

25. april er det ett år siden jordskjelvet i Nepal som tok livet av nesten ni tusen mennesker. En tragedie på alle mulige måter, men det som har skjedd etterpå kan ta livet av enda flere. For i fjellandet klemt mellom India og Kina lider fortsatt majoriteten av befolkningen stor nød etter skjelvet. Landet ser ut til å ha en lang vei tilbake til normalen.

Hinduismen er den største religionen i Nepal. Her er det forberedelser til en seremoni i Harati Devi tempelet (apetemplet) på en høyde utenfor Katmandus sentrum.

 Det er ettermiddag når jeg ankommer Katmandu. Hovedstad og landets største by. Ved første øyekast ser alt så normalt ut. Ja, sammenlignet med India, som jeg akkurat kom fra, vil jeg si at byen fremstår direkte rolig. Veiene er fine. Det er fortau. Husene ser slitne ut, men ikke ødelagte. Det virker som om byen har restituert seg etter jordskjelvet i april i fjor. Mens vi kjører gjennom sentrum, ser jeg en rad av motorsykler med førere stå langs veien. Køen, som jeg ser det er, strekker seg minst en kilometer.
- Hva venter de på, spør jeg sjåføren.
- Å fylle bensin!
- Fylle bensin?
- Ja, det er mangel på drivstoff her, så det er bare noen få stasjoner som har åpent. Og bare i noen timer. Ellers må man på det sorte markedet.
Ved innkjøringen til stasjonen står en håndfull politibetjenter for å holde styr på køen.

Hostellet jeg har bestilt rom på ligger litt i utkanten av byen. I det som fremstår som et rolig boligstrøk. Det er fortsatt lyst. Akkurat det skal vise seg viktig. I resepsjonen får jeg forklart hvor rommet mitt er. Ganesh heter han som driver stedet. Litt lett unnskyldende forklarer han at dusjen på rommet er iskald. Men de har to med varmt vann. De har tank som varmes opp gjennom dagen, så det er nok varmest på ettermiddagen.
- Vi har bare strøm elleve timer hver dag. Men har også eget batteri, så vi får lys og slikt, sier han. Når mørket litt senere faller på ser jeg ut vinduet. Hele byen virker mørklagt. Lysene i husene kommer fra de som har egen generator eller batteri. Det er ikke så mange. Og bare de rikeste.

Et tempel på Durbarplassen i Patan utenfor Katmandu fikk hard medfart i skjelvet. Det tar tid å bygge opp landet, men det som skjer med folk er langt mer alvorlig.

Mangelen på strøm og drivstoff har i utgangspunktet ingenting å gjøre med jordskjelvet i april. Nepal ligger som kjent landlåst, og er derfor avhengig av å få leveranser fra andre land. I mange år fungerte det fint, samarbeidet med India. En avtale fra 1950 sikrer tilnærmet fri flyt av varer og tjenester over grensen mellom de to landene. Anslagsvis 300 tankbiler krysset grensen daglig med bensin på tanken. Men i september 2015 endret alt seg. En blokade på grensen har redusert antallet tankbiler daglig til så få som 5-10. Også lastebiler med mat og medisiner har blitt betydelig færre. For ikke å snakke om utstyr landet trenger til å bygge seg opp etter jordskjelvet.

Det plutselig kalde klimaet mellom de to landene grunner i en årelang konflikt. Folkegruppene i Madhesprovinsen i sør; Janajatisene og Tharuene mener den nye grunnloven som Nepal vedtok i september i fjor gir dem færre rettigheter. Og de har fått færre plasser i parlamentet. Det har vært streiker og protester. Og nå blokkerer de varetransport fra India. Hvorvidt dette egentlig er støttet av indiske myndigheter, hersker det tvil om. Men den indiske avisen Indian Express har skrevet at blokaden ble initiert av regjeringen i New Delhi, som støtter de som bor i grenseområdene. Dette har så langt den indiske regjeringen nektet for. Den nepalske regjeringen på sin side mener India uansett bidrar til blokaden, fordi de heller ikke tillater leveranser forbi grenseoverganger som ikke er kontrollert av disse folkegruppene.

Mursteiner som falt fra bygninger ligger fortsatt i gatene i Nepal.

Mens politikerne krangler lider folket i Nepal uansett. På landsbygda er det aller verst. Her er det også akutt mangel mat og medisiner. Mange veier er ødelagte. Transport er vanskelig, men ikke umulig. UNICEF, som er tungt inne i landet etter jordskjelvet har gjentatte ganger oppfordret, ja nærmest krevd, at myndighetene blir enige og får opphevet blokaden. De frykter millioner av mennesker kan dø som følge av hungersnød og mangel på medisinsk behandling. Veistandarden er så dårlig at transport til de gode sykehusene i storbyene nærmest er umulig. Barn fødes under kummerlige forhold. Vinteren er her og mangelen på strøm og drivstoff gjør at mange fryser - ihjel.

Men når jeg går langs gatene i Katmandu, ser jeg at nøden også er stor her. Folk bor i provisoriske telt, selv om det snart er ti måneder siden jordskjelvet. Noen steder prøver enkelte å rydde gatene for murstein eller store steinblokker som ligger i veien. Men stort sett kjører folk bare forbi. Man lager seg nye veier rundt hindringene.
- Det går for sakte, sier en student som livnærer seg ved å være guide på apetempelet. - Det tar alt for lang tid, og myndighetene gjør for lite. Han mener Nepal ble satt et tiår tilbake i tid etter jordskjelvet, men siden den gang har det bare blitt verre. Landet var velfungerende før 25. april 2015. Nå er det krise. Skikkelig krise.

Turismen blomstret i Nepal for noen år siden. Nå er det langt færre. Hoteller og restauranter har mistet livsgrunnlaget. Og det er kanskje ikke så rart, når man ikke har strøm til å tilberede måltider eller holde gjestene varme. Jeg klarer meg med et rom og et varmt teppe. Men så skal jeg jo videre om fire dager. Hvor ille kan det være. Hvor ille er det for de som bor her hele året?

Kontrastene. Foran et ødelagt tempel selges suvenirer. Men turismen svikter. 

Hvor lenge kan verdenssamfunnet se på at barn dør på grunn av politiske uenigheter? Hvor lenge kan folk i Nepal overleve? Uten ting vi tar forgitt i vår del av verden? En ting er å oppfordre verdenssamfunnet til å rette blikket mot Nepal og det som nå skjer i regionen. Men hva kan vi gjøre? Vi kan reise dit. Oppleve den fantastiske kulturen. De storslåtte templene. Den ville naturen. Bidra, med det lille vi kan, til å få fart på det som lenge var en av landets aller viktigste inntektskilder - turismen. Det er ikke en luksusferie du legger ut på hvis du drar til Nepal, men bare ved å være der gir du folk en optimisme og en tro på at det kan gå riktig vei. Og når du kommer hjem kan du fortelle om Nepal og det flotte oppholdet du hadde. Så kommer det kanskje enda flere. Det vil være en av de flotteste, mest meningsfulle og viktigste reisene du tar. Husk: Selv en reise på over tusen mil begynner med et skritt.

Å reise til Abkhasia

Jeg har en forkjærlighet for å dra til steder hvor folk sier "hvor er det?", når du forteller hvor du har vært eller hvor du skal. Et av de stedene er Abkhasia, et land ved Svartehavet, som "alle" mener er i Georgia, men som er en de facto (selvutnevnt) selvstendig republikk. Russland har annerkjent staten, og regjeringen i hovedstaden er absolutt russiskvennlig. Området er også på UDs liste over steder du ikke bør reise til. Alt lå altså til rette for en spennende tur.

Strandliv ved Svartehavet. Rent vann og deilig rullestein.

 Å komme inn er en prosess som starter med å søke om visum Det gjør du på det abkhasiske utenriksdepartementets hjemmeside. Så går det maks en uke før du får en hyggelig mail tilbake som inneholder et dokument som du tar med deg til grensen (pluss en kopi eller to, siden de tar dokumentet fra deg på grensen, men det er greit å ha et par ekstra mens du er i Abkhasia). Du kan enten reise fra Russland eller fra Georgia. Men reiser du fra Russland, må du ha et multiple-entry-visa (et visum som gir deg rett til å reise inn og ut av Russland flere ganger). Dette trenger du ikke hvis du kommer fra, og reiser tilbake til Georgia. Ikke prøv å bruke Abkhasia som transitland mellom Russland og Georgia, da kan du få store problemer på georgisk side, siden det ikke er lov å reise inn i Georgia fra den siden. Motsatt vei er langt enklere, har jeg blitt fortalt.

Sukhumi er hovedstaden i Abkhasia. Det er åpenbart at det er en viss fordums storhet her.

Så: Hvordan gjorde vi det? Vi tok nattog fra Tbilisi, hovedstaden i Georgia, til Sugdidi som er byen tettest på grensen til Abkhasia. Det er ikke en fryktelig lang togtur, men den går rimelig sent, så det er bare å bunkre opp med øl og vodka (eller cola og vann, alt ettersom). Det koster noen skarve hundrelapper for en tosengs kupé på første klasse, men utover te, er det ikke særlig med servering ombord (på stasjonene er det imidlertid lett å kjøpe noe fra damene som står der med kasser).

Om morgenen tok vi en taxi fra stasjonen til grenseposten. Siden det var skrekkelig tidlig på dagen, var ingenting åpent, så det var oss og noen kyr som sto og ventet til klokken ble åtte og den georgiske grensevakten tok en titt på passene våre og lot oss starte med å gå veien gjennom "ingenmannsland". Vi passerte et par geværstillinger og noen soldater, men de lot seg ikke merke av oss. Etter å ha gått over en bro og sett det gigantiske abkhasiske flagget vaie på andre siden av elven, måtte vi stoppe og vente sammen med alle andre som skulle over. Vi stilte også klokken én time tilbake, og siden grensepasseringen først åpnet klokken 8, så måtte vi vente en drøy halvtime før det skjedde noe...

Veien gjennom ingenmannsland. I det fjerne sees Abkhasisk jord...

Det var åpenbart at vi var de eneste med utenlandske pass i køen, så en grensevakt kom bort og ba om å få passene våre. Han tok dem med i en liten bod og ble borte en stund, før vi fikk dem tilbake. Så åpnet de porten til en gangvei som rett og slett var gjerdet inn på alle sider (også over oss). Her skal ingen kunne rømme. Vi sto kanskje tre kvarter i ny kø foran selve grenseposten, men etter en stund kom en vakt som snakket et snev av engelsk og hentet passene våre og ba oss gå ut av køen. Vi kunne gå rett bort til selve vaktboden og etter et par minutter sto vi med passene i hendene og hadde tillatelse til å bevege oss fritt i Abkhasia.

Mer strandliv... Var der i oktober. Fortsatt varmt, men ikke veldig folksomt.

 Fra grensen var det lett å finne en minibuss (marshrutka) som kjørte til hovedstaden. Vi måtte ikke vente lenge på avgang, og bussen fylte seg opp i løpet av turen. Vi hadde ikke bestilt noe hotell, men hadde skrevet ned adressen til et par stykker og viste den øverste til sjåføren. Selv om vi ikke ble sluppet av utenfor, fikk vi med en forklaring på hvor vi skulle gå (på et slags engelsk). Etter å ha fått rom, bar turen direkte til visum-senteret (Consular service) som ligger på 33 Sakharov (ikke langt fra Freedom Park). De er åpne på hverdager i hvert fall frem til 12.30 (muligens også på ettermiddagen). Du MÅ dra dit i løpet av tre dager, og du MÅ ha dokumentet du får der, for å slippe ut. Avhengig av lengden på oppholdet, så betaler du et gitt beløp i USD (10 USD for opphold inntil ti dager) eller (helst) russiske rubler, og bang... Så er alt papirarbeid i orden og du kan slappe av i Sukhumi.

Cruisehavnen - den gang det var hyppig båttrafikk til og fra Sukhumi.

Det er ikke allverden å ta seg til. Det skal sies. Men langs strandpromenaden finnes et utvalg butikker, restauranter og barer. I tillegg er det også mulig å dra på det store markedet som ligger litt inn i byen fra strandpromenaden. Kirker og storslåtte bygninger er det mange av. Dessverre er det ikke like flott som i storhetstiden, da turismen ikke akkurat blomstrer. Vær også litt oppmerksom i valg av hotell. Noen trenger ikke nødvendigvis være i like god forfatning som de fremstår på bilder. Jeg bodde på Leon Hotel og kan gå god for at det var et meget bra alternativ. Fin restaurant. Bar og balkonger.

Hvis du synes det er fint å drømme tilbake og tenke på hvordan det en gang var, er Abkhasia et spennende reisemål...

Er det trygt? Ja. Faktisk så er de fleste her glade for å se besøkende. Folk er stort sett trivelige, og selv om ikke alle snakker engelsk, så går det an å navigere seg rundt med litt hjelp av en ovesetter og noen russiske innøvde gloser. Men det ER en konflikt med Georgia. Det ER utplassert landminer langs grensen til Georgia (ikke ved de offisielle grenseovergangene, selvsagt). Du KAN plutselig bli stoppet av sikkerhetstjenesten FSB og avhørt. Og det er ikke kjempelurt å sjangle dritings gatelangs om kvelden/natten. Hvis du opplever problemer er det ofte et triks å ikke snakke et ord russisk (selv om du egentlig gjør det). Det kan få dem til å gi opp. Det gjelder både politi/FSB og andre personer som virker truende.

Selv er de stolte av vinen sin... Jeg er litt mer skeptisk...

Du kommer uansett til å ha en opplevelse for livet etter å ha vært her. Og det er et spesielt sted. En fin ting hvis du er her i badesesongen (april/mai - september/oktober) er å ta en tur på stranden. Men ikke forvent å finne overfylte strender med strandbarer og partystemning. Det er relativt rolig. Men så kan du jo ta med deg noen øl og underholde deg selv. Hoteller og noen restauranter har gratis internett, så du får fortalt hvor du er...

Detalj fra broen som fører over elven Patara Enguri som stort sett følger grensen...

 Å reise ut igjen er like enkelt som å komme inn. Vi tok en taxi fra hotellet (som de fikset) til grensestasjonen. Der var det litt kø, men ikke lenge. Husk for guds skyld passet og det lille visa-papiret du fikk på kontoret i sentrum. Det trenger du for å komme ut. (grensen åpner klokken 8 og stenger klokken 7 på kvelden). Du kan få noen spørsmål om hvor du har vært etc. Si sannheten, og legg gjerne til at det var hyggelig. Jeg har hørt om folk som har måttet vise bildene de har tatt til grensevaktene. Men det skjedde ikke oss (ikke ha kamera eller noe slikt synlig når du går over grensen). Det som imidlertid skjedde var at grensevakten i boden så passet mitt, lente seg frem og sa lett gebrokkent: "Norsk... Snakker du norsk?". Jeg ble så forfjamset at svaret var "No. English is fine"... Etter å ha fått tilbake passet og visumpapiret legger du passet i lommen og gjemmer visumpapiret i bagasjen. Hvorfor? Jo, fordi det vil de ta på georgisk side av grensen når du må vise passet der, er det ikke det, bryr de seg ikke om å spørre (normalt sett). Og det er jo en sabla god suvenir fra turen. Når grensevakten på georgisk side spør hvordan oppholdet var, svar enkelt med "Not very good", så smiler de bredt og slipper deg igjennom uten flere spørsmål.

Vårt nærmeste Syden

Det er jo snart på tide å planlegge sommerens ferie. For mange er fire timer i fly til Middelhavet avskrekkende, særlig hvis man har med barn. Da kan den polske badebyen Sopot være et godt alternativ. Man er kanskje ikke like trygg på været, og vannet er kanskje ikke like varmt. Men byen passer faktisk veldig bra for både barnefamilier og gutte- jenteturer med at anstrøk av party-stemning.

Deilig sand... Ikke det varmeste vannet. Men brukbart!

Å komme dit er veldig enkelt. Man flyr rett og slett til Gdansk (tar knapt halvannen time) og tar taxi derifra til Sopot (tar ca 45 min). Alternativt kan man ta et par dager i vakre Gdansk først, få litt følelse av byliv med alle de flotte restauranter og barer den byen har. Så kan man da båten til Sopot, mest for turens skyld (buss vil være mye billigere, men ikke like hyggelig).

Fin utsikt fra båten til Sopot

Sopot ligner en gammel østeuropeisk badeby. Men i motsetning til feks Odessa i Ukraina eller Sukhumi i Abkhasia er det fortsatt et yrende liv her. Og turistene kommer fra både Norden, Tyskland, England, Russland og Polen. Det finnes noen storslåtte hoteller like ved den flotte piren, men langt billigere gjestehus og hoteller er tilgjengelig litt lenger inn i byen. Det er i det store og hele gangavstand til det aller, aller meste.

Sopot sentrum bugner av restauranter og barer

Man slipper å gå verken sulten eller tørst i Sopot. Langs stranden ligger for eksempel den flotte restauranten White Marlin, som har internasjonal meny til fornuftige priser. For nattelivet er Bar Max et utmerket alternativ. Her har de fantastiske drinker med mye pynt. Sommerstemningen blir ikke stort bedre enn dette. The Blue Pudel er også et bra sted å nyte kvelden. Litt mer tradisjonell polsk pub er det. De har også matservering.

En skikkelig sommerdrink på Bar Max

Sopot er ingen stor by, men veldig mange kommer hit. Derfor kan restauranter og barer fort bli fulle. Et godt råd her er å stikke innom den restauranten dere kunne tenkt dere å besøke på vei tilbake fra stranden og reservere bord til et bestemt tidspunkt. I hvert fall å få plass utendørs kan være litt vrient.

Mange søker til Sopot om sommeren. Og med god grunn.

Når det gjelder strand, som de fleste kommer for, så er de fleste strendene sør for piren "public" - altså hvor alle har tilgang. Nord er flere knyttet til de store hotellene. Men man må uansett betale for strandstoler som man i de fleste tilfeller kan leie fra en "stand" knyttet til nærmeste strandbar eller restaurant. Kommer man for sent på dagen, kan det fort være ganske fullt, og man ender opp med å måtte gå lenge for å finne et godt sted. Tilgangen på øl og mat er lett. Tilgangen på toaletter noe verre (og de fleste som ikke er direkte knyttet til en restaurant (men i mange tilfeller også dem) avkrever deg for en Zolty eller to). 

Undertegnede lader opp til Sopot med en øl i Gdansk.

Så. Er det å anbefale? Ja. Det er i hvert fall et godt og billig alternativ til "tradisjonelle Syden". På sommeren er det mer enn varmt nok (selv om været er litt ustabilt). Vannet holder ikke "middelhavstemperatur" og restaurantene/strandbarene ser ofte meget provisoriske ut. Men de har det meste for å stilne sult og tørst. Nattelivet er på høyde med det beste i "Syden". God tur!

Verdens beste partybyer

Når du er over middels glad i å reise, og over middels glad i en "tår over tørsten", som danskene sier, så har man også en klar formening om hva som er verdens ti beste partybyer. Helt objektivt - selvfølgelig :-)

 1. Aalborg, Danmark

I Jomfru Ane Gade er bartettheten høy, og stemningen er best på sommernettene

Europas største bartetthet finnes i Jomfru Ane Gade. Her starter festen tidlig og slutter ikke før lenge ut i morgentimene. Billig, gøy og folksomt. Ti shot til hundre kroner? Gratis øl? Helflasker til bordet. Du finner det her!

2. Berlin, Tyskland

Brandenburger Tor er et symbol på Berlin... Det er også alle Bierstubbene runtomkring i byen

Med en bierstubb på hvert gatehjørne (og vel så det), hyggelige folk og et åpent og inkluderende samfunn, slår Berlin seg opp som en trygg destinasjon for Party-turen. Her er noe for alle. Til alle døgnets 24 timer. Berlin er sammensatt, så her har hver bydel sitt utelivsstrøk. Kreutzberg, Neuköln og Alexanderplatz er vel de beste strøkene.

3. Bratislava, Slovakia

En undergundsklubb i Bratislava er vel verdt et besøk for å få ristet av seg litt...

Bratislava har kanskje Europas stiligste klubbliv. Det florerer med undergrundsklubber. Bli med på pub-crawl for å bli kjent med dem. I gamlebyen er veien mellom vannhullene kort ellers også. Billig og gøy. Men mest liv i helgene.

4. Hamburg, Tyskland

Liten tvil om hva denne baren har spesialisert seg på å servere

Mang en nordmann har nok mistet både fornuft og penger på Hamburgs beryktede Reperbahn, men det er utvilsomt et av verdens aller beste party-områder. Her er god stemning, mange tilbud og hyggelige folk året rundt. Et besøk i Hamburg er aldri feil.

5. Buenos Aires, Argentina

Dance-party ved flyplassen. Mye av BsAs' uteliv er for de som kjenner til stedet eller konseptet

Kanskje verdens kuleste by. Her er alt fra low-key San Telmo til gøyale Palermo, særlig rundt Plaza de Serrano. Argentinerne starter kvelden sent, det begynner gjerne med middag. Men ofte så sent som ti-elleve. Sjelden folk å se på nattklubbene før klokken to...

6. Medellin, Colombia

I Medellin foregår festen ikke bare på klubbene, også i gater og parker.

En gang var denne byen hovedsete for narkobaronen Pablo Escobar og slett ikke trygg for turister. Men det har endret seg. I backpackerdistriktet florerer barene. Irske puber, Hooters og mer konvensjonelle barer og klubber. Men det er også helt ok å ta med seg en flaske i parken og bare nyte stemningen.

7. Kiev, Ukraina

Det er rolig på Maidan igjen nå. Og Kiev blomstrer

Jeg har besøkt Kiev mange ganger og virkelig fått sansen for byen. Den har et spennende uteliv, med mange fantastiske barer og restauranter. Prisene er lave, stemningen er høy. Vodka er nasjonaldrikken i mange tidligere sovjetstater. Men her finnes også deilig lokal vin og øl. Prøv deg frem og finn din favoritt.

8. Aukland, New Zealand

Auckland er en spennende by, og K-road er virkelig et høydepunkt for den festglade

K-road (Karangape road) er fylt med spennende barer og nattklubber. Ikke så stivt som i Sydney. Lett å få kontakt med folk. Men ikke akkurat billig. "What happens in K-road, stays in K-road", vet du. Også er du jo veldig langt hjemmefra. Liten fare for å dumme seg ut overfor kollegaen eller naboen...

9. Wien, Østerrike

På Wiens nattklubber er stemningen alltid stor, og hjelpemeg så morsomt de har det!

Wien er mer enn opera, vals og Sachertorte. Her er også drøssevis med hyggelige bierstubbs og stilige nattklubber. Dans, syng og drikk. Gjerne på en gang. Schwedenplatz er stedet å starte. Søk i smågatene og finn ditt eget lille favorittsted. Og Schnitzel med pommes og en desiliter majones kurerer de fleste bakruser dagen derpå.

10. Warszawa, Polen

Du slipper å gå verken sulten eller tørst i Polens hovedstad

Polens stolte hovedstad har høy bartetthet. Her kommer vodkaen på bordet hurtig. Det er lett å la seg rive med. Lett å bli overstadig. Men det er billig og veldig gøy. Men velg steder med omhu. Barer med kraftig overvekt av polske menn kan være greit å unngå hvis du ikke vil havne i bråk. Polakker blir bedre og bedre i engelsk. Men misforståelser kan raskt oppstå. Dog er nordmenn som regel populære.

BONUS: Vang Vieng, Laos

Jungelparty i Vang Vieng. Ingen god idé å gå glipp av denne ville festen

Ikke det enkleste stedet å nå, men denne landsbyen i fjellene i Laos er fantastisk for den party-hungrige. Lei en bilring og flyt fra bar til bar langs elven. Og hver fredag er det jungelparty. Suverent!

Overrasket over Hamburg

Jeg var nok litt skeptisk til Hamburg. Men flybilletten var billig og Tysklands nest største by må da ha noe å by på. Jeg hadde jo, som de fleste, hørt historiene om Reperbahn. Om de som har våknet uten verken klær eller penger etter en sen natt i de gøyale gatene. Fire dager i Hamburg, og jeg elsket det. Hit skal jeg tilbake!

Rådhuset er vel det mest kjente bygget i Hamburg

 Byen er stor. Selvsagt. Men det fine er et togene i helgene kjører hele natten, så man kommer seg faktisk ganske greit rundt. Vi hadde et hotell ikke så veldig langt fra Hauptbahnhof, så tilgangen på tog var stor. Og for å komme til Reperbahn måtte vi ta tog (eller taxi, som koster ti ganger så mye). Jeg har aldri lagt skjul på at jeg liker å ta meg en drink eller ti, i så måte var Hamburg og Reperbahn helt perfekt.

Liten tvil om hva som serveres på denne baren.

 Området har en stor bar-tetthet, og tro ikke at alle stedene er snuskete strippebarer. Det finnes et utall kneiper som har hyggelig betjening og hyggelige folk. Her er stemningen faktisk god nesten hele døgnet. Jeg har ikke tenkt å anbefale noe spesifikt sted. Alle vi besøkte var veldig, veldig gode. Og prisene er på tysk nivå. Altså ikke avskrekkende.

En liten båttur med billig Glüwein kan være fint for å reparere etter utskeielsene kvelden i forveien.

 Området rundt Hauptbahnhof er ikke fylt med barer, men imidlertid med hoteller og butikker. Gatene bak stasjonen er fylt med butikker og gode muligheter for å ta seg en liten pølse-pause på en av de mange kioskene som selger nettopp det: Pølser og øl. Så kan man også sikre seg det beste antrekket for kvelden.

Dressed for Reperbhan #evigunge #guttakrutt

 Vi er jo nordmenn, så det ble selvsagt et lite vorspiel på hotellrommet etter shoppingrunden og en rask og enkel middag på en restaurant i nærheten. Men Hamburg er en veldig enkel by, så det er slett ikke nødvendig å "pynte" seg for å gå ut. De fleste steder slipper deg inn i det antrekket du er mest komfortabel i - sånn sett er Tyskland veldig enkelt. Og sammen med Nederland og Danmark er Tyskland et av mine favorittland som party-destinasjon.

De gikk etter hvert ned på høykant, ølflaskene

Hamburg har også fin arkitektur og sånnt, men vi var der for å ha det gøyalt og drikke natten igjennom. Har man det som plan, er det ikke mange steder jeg vil anbefale varmere enn Hamburg. 

Å reise riktig?

"Petter må ha fri i uke 15 fordi vi skal til Syden". Det sto det i meldeboken til en gutt jeg gikk i klasse med på barneskolen (for ordens skyld, "Petter" er ikke hans egentlige navn). Syden var skrevet med stor S. Dette litt uhåndgripelige landet, som stor sett egentlig kunne hett "Spania". Det var også dit de skulle. Gran Canaria. Denne øygruppen utenfor Afrikas vestkyst. Jeg har ikke vært der. Men jeg har vært i "Syden" flere ganger. Og det er enkelt, gøy og godt. Og ja, det er kanskje "harry" i noens øyne. Særlig hos én - en finsk skribent som til overmål fikk spalteplass i VG. "Det norske harryparadiset", skrev Sanna Sarromaa, og provoserte vettet av meg. Jeg skal forklare.

God stemning i Golden Sands, Bulgaria sommeren 2014

 Det Sarromaa beskriver som et "harryparadis" er paradis for veldig mange. Hvorfor skal noen sette seg til doms over hvilken ferieform andre liker? Hvorfor skal noen stemple reisende som "harry"? Hvorfor har noen et behov for å ta avstand fra den typen feire? Det er jo opp til hver enkelt hva man vil gjøre.

Jeg har besøkt 76 land per nå, og jeg skal være den første til å innrømme at jeg kanskje smiler litt beskjemmet når en gjeng nordmenn sitter med en imaginær nisselue på "Vikingen", "Gjøkeredet" eller "Rorbua" klokken 10 om formiddagen, og er ferdig med å reparere gårsdagens fyllekule forlengst. Men er jeg bedre fordi jeg starter dagen med et par shot Vodka på grensen til Abkhasia, eller drikker meg snydens på en nattmarked i Vietnam? Nei, selvsagt ikke. Selv om jeg har reist lenger, betalt mer for flybilletten og er et sted ingen engang snakker engelsk, langt mindre norsk, så er det samme prinsippet. Jeg har fri og kan gjøre hva jeg vil.

Delfinen døpte jeg "Kåre". Man må ha et badedyr på sydenferie.

 Jeg kan godt stille meg først i køen og reklamere for spennende reisemål som ikke er "Syden". Jeg kan snakke varmt om Vietnam. Eller India. Hva med Øst-Europa? Ukraina? Eller Kaukasus? Hvorfor vil du dra til "Syden" år etter år? Fordi det er det som passer deg. Du synes det er fint å bli møtt av noen på flyplassen. Få beskjed om hvilken buss du skal på. Høre at de rundt deg snakker norsk. At en reiseleder, i verste fall på svorsk, ønsker velkommen og forsikrer deg om at du er på riktig buss.

Du synes det virker skremmende å komme til et fremmed sted hvor få om noen snakker et språk du kan. Å skulle finne frem på et ukjent flyplass, til en adresse du har skrevet på en lapp. Du lar deg ikke friste av de fremmede luktene og smakene på et sted fjernt fra vår hverdag. Og vet du hva: Det er helt greit. Jeg synes det viktigste er at du reiser. Ja, så er det kanskje ikke allverden av spansk hverdag og kultur du sniffer inn. Du blir ikke matforgiftet av en litt dårlig Chiken Tikka, men sverger til fårikålen og kjøttkakene på den "norske" restauranten. Kanskje drister du deg til en Paella. Det viktigste er at du koser deg og kommer hjem med gode minner.

Golden Sands. Et sant paradis for den som liker sol, billige drinker og... ja... jeg gjør det også!

 Jeg synes det er mye verre at folk sitter hjemme og ikke reiser ut for å se litt av verden. Alle er ikke globetrottere. Noen trenger tryggheten. Men la folk få ha sine lyster og vaner i fred. Jeg synes ikke det er harry å dra til "Syden" jeg. Derfor gjør jeg det noen ganger. Når jeg har lyst på billige drinker, sol og party. Jeg burde kanskje dratt til Sri Lanka isteden. Men har man én uke til rådighet, er Mallorca, Tyrkia eller Bulgaria en anelse mer realistisk. Og nei: Toscana eller den franske rivieraen er ikke spøtt bedre. Her er bare vinen mye dyrere. Jeg håper ingen vil la seg skremme av et harrystempel på "Syden". Det er bare tull. Jeg vil aldri kalle en reise "harry". Men jeg håper at folk kanskje forstår at det å reise gir så mange gleder. Hvis du ikke vil oppleve alt, så opplever du i hvert fall mer hvis du reiser deg fra sofaen og kikker ut...

På plass dypt inne i jungelen i Surinam. Fjernt fra "Syden", men de hadde øl her også!

Så ikke hør på dem dere. Ikke hør på kultureliten som vil rakke ned på reisemålet deres. Det finnes ikke "gode" og "dårlige" reisemål. Det finnes en verden som noen vil oppdage, mens andre synes det er helt greit å finne sitt paradis og dra dit mange ganger. Mitt paradis er København. Selv om jeg er der flere ganger i året, er det ingen som sier det er "harry" - men det er kanskje mitt "Syden". Stedet jeg kjenner som min egen bukselomme. Som jeg drar til for å koble av og ha det morsomt. Hvis det er "harry", ja, da er jeg gudhjelpemeg "harry" sjøl!

God tur!

Tog i India

Å reise med tog i India er en aldri så liten prøvelse. Togene er generelt ganske trege, og opplevelsen av turen har veldig mye med hvilken klasse du velger å reise i. Og mye avhenger av hvilken strekning du har tenkt deg. De aller fleste togene har såkalte "sleeper-class". Det er enkelt og greit togvogner med senger. Og det virker som om indere flest foretrekker å bli befordret liggende.

Den "vanlige" SL (Sleeper Class) er langt under en togstandard vi er vant til i det meste av Europa. De fleste kupeer består av køyer, tre i høyden, slik at man totalt har plass til seks reisende i hver kupé. På motsatt side er det en seksjon med to køyer, men man kan ikke reservere plass her. Dette er klassen det er flest plasser i, og måten flest indere reiser. Det er åpne vinduer med kun et gitter foran. Kun ureservert 2S, som har lavere standard. Her kan det rett og slett kun være ståplasser. Så finnes det bedre "sleeping class" standarder. Jeg vil glatt anbefale de med Aircondition. Nei. Utsikten er ikke like bra (vinduene er ofte skitne), men du slipper å være prisgitt været og temperaturen utenfor.

Men for litt ekstra finnes det også luksus...

Business Class på Shatabdi Express Agra-Delhi

 En ting jeg lærte etter å ha havnet på en ureservert benk mellom Mumbai og Pune lærte jeg meg kunsten å si "best possible" når mannen eller damen i billettluken spurte om klasse. Det gikk tålelig bra resten av reisen. Men da jeg skulle tilbake fra Agra til Dehli etter å ha besøkt Taj Mahal betydde plutselig "best possible" en såkalt "business class" eller "Executive Chair Class". Klassen finnes bare på noen tog, gjerne mellom de store byene, og gjerne strekninger som frekventeres av forretningsreisende. Prisen var drøye 1000 Rupees, altså drøye 150 kroner. Dette var på Shatabdi Express, og er tog som kjører på dagtid. Altså ingen senger, bare sitteplasser. Og jeg må vedgå at jeg synes det er langt bedre.

Middagsservering med brød, ris, saus og noe grønnsakgreier. Lett sterkt. OK pluss.

Ganske umiddelbart etter avgang var det middagsservering. Det visste jeg forsåvidt. Da jeg bestilte hadde nemlig mannen som solgte billetten spurt om jeg ville ha "veg" eller non-veg" (altså vegetar eller kjøtt (kylling)). Jeg mente jeg hadde poengtert "non-veg", men det var ikke spor av kjøtt her. Gjorde ingenting. Og jeg klaget heller ikke.

Is til dessert. Fikk dobbelt opp til og med

 Det var nesten som å reise fremst i et fly. Her var det full oppvartning hele veien. Det var alkoholfri drikke og selvsagt is til dessert. Den hyggelige servitøren/konduktøren ga meg til overmål en ekstra is. Ikke at jeg trengte det etter den kraftige middagen, men shit au... Togturen gikk fryktelig fort. Og det er faktisk på strekningen Agra-Dehli at toget kjører raskest - raskest i hele India (kommer faktisk opp i 155 km/t).

God plass ombord

Det var ikke så mange folk på toget denne kvelden, så jeg hadde en dobbelplass helt for meg selv, og det var behagelig. Dog var det god plass mellom de to setene, så selv med en sidemann, hadde vi behold intimsonen for oss selv. Absolutt å anbefale. Dessverre finnes ikke dette på alle tog, så man må være heldig...  (Men togene kjører blant annet strekningene Delhi-Agra, Delhi-Jaipur og Mumbai-Goa (og 22 andre strekninger sjeldnere frekventert av turister).

For en bedre oversikt over togklassene i india, anbefaler jeg den geniale "Seat 61" A beginners guide to train travel in India