Katastrofen vokser i Nepal

25. april er det ett år siden jordskjelvet i Nepal som tok livet av nesten ni tusen mennesker. En tragedie på alle mulige måter, men det som har skjedd etterpå kan ta livet av enda flere. For i fjellandet klemt mellom India og Kina lider fortsatt majoriteten av befolkningen stor nød etter skjelvet. Landet ser ut til å ha en lang vei tilbake til normalen.

Hinduismen er den største religionen i Nepal. Her er det forberedelser til en seremoni i Harati Devi tempelet (apetemplet) på en høyde utenfor Katmandus sentrum.

 Det er ettermiddag når jeg ankommer Katmandu. Hovedstad og landets største by. Ved første øyekast ser alt så normalt ut. Ja, sammenlignet med India, som jeg akkurat kom fra, vil jeg si at byen fremstår direkte rolig. Veiene er fine. Det er fortau. Husene ser slitne ut, men ikke ødelagte. Det virker som om byen har restituert seg etter jordskjelvet i april i fjor. Mens vi kjører gjennom sentrum, ser jeg en rad av motorsykler med førere stå langs veien. Køen, som jeg ser det er, strekker seg minst en kilometer.
- Hva venter de på, spør jeg sjåføren.
- Å fylle bensin!
- Fylle bensin?
- Ja, det er mangel på drivstoff her, så det er bare noen få stasjoner som har åpent. Og bare i noen timer. Ellers må man på det sorte markedet.
Ved innkjøringen til stasjonen står en håndfull politibetjenter for å holde styr på køen.

Hostellet jeg har bestilt rom på ligger litt i utkanten av byen. I det som fremstår som et rolig boligstrøk. Det er fortsatt lyst. Akkurat det skal vise seg viktig. I resepsjonen får jeg forklart hvor rommet mitt er. Ganesh heter han som driver stedet. Litt lett unnskyldende forklarer han at dusjen på rommet er iskald. Men de har to med varmt vann. De har tank som varmes opp gjennom dagen, så det er nok varmest på ettermiddagen.
- Vi har bare strøm elleve timer hver dag. Men har også eget batteri, så vi får lys og slikt, sier han. Når mørket litt senere faller på ser jeg ut vinduet. Hele byen virker mørklagt. Lysene i husene kommer fra de som har egen generator eller batteri. Det er ikke så mange. Og bare de rikeste.

Et tempel på Durbarplassen i Patan utenfor Katmandu fikk hard medfart i skjelvet. Det tar tid å bygge opp landet, men det som skjer med folk er langt mer alvorlig.

Mangelen på strøm og drivstoff har i utgangspunktet ingenting å gjøre med jordskjelvet i april. Nepal ligger som kjent landlåst, og er derfor avhengig av å få leveranser fra andre land. I mange år fungerte det fint, samarbeidet med India. En avtale fra 1950 sikrer tilnærmet fri flyt av varer og tjenester over grensen mellom de to landene. Anslagsvis 300 tankbiler krysset grensen daglig med bensin på tanken. Men i september 2015 endret alt seg. En blokade på grensen har redusert antallet tankbiler daglig til så få som 5-10. Også lastebiler med mat og medisiner har blitt betydelig færre. For ikke å snakke om utstyr landet trenger til å bygge seg opp etter jordskjelvet.

Det plutselig kalde klimaet mellom de to landene grunner i en årelang konflikt. Folkegruppene i Madhesprovinsen i sør; Janajatisene og Tharuene mener den nye grunnloven som Nepal vedtok i september i fjor gir dem færre rettigheter. Og de har fått færre plasser i parlamentet. Det har vært streiker og protester. Og nå blokkerer de varetransport fra India. Hvorvidt dette egentlig er støttet av indiske myndigheter, hersker det tvil om. Men den indiske avisen Indian Express har skrevet at blokaden ble initiert av regjeringen i New Delhi, som støtter de som bor i grenseområdene. Dette har så langt den indiske regjeringen nektet for. Den nepalske regjeringen på sin side mener India uansett bidrar til blokaden, fordi de heller ikke tillater leveranser forbi grenseoverganger som ikke er kontrollert av disse folkegruppene.

Mursteiner som falt fra bygninger ligger fortsatt i gatene i Nepal.

Mens politikerne krangler lider folket i Nepal uansett. På landsbygda er det aller verst. Her er det også akutt mangel mat og medisiner. Mange veier er ødelagte. Transport er vanskelig, men ikke umulig. UNICEF, som er tungt inne i landet etter jordskjelvet har gjentatte ganger oppfordret, ja nærmest krevd, at myndighetene blir enige og får opphevet blokaden. De frykter millioner av mennesker kan dø som følge av hungersnød og mangel på medisinsk behandling. Veistandarden er så dårlig at transport til de gode sykehusene i storbyene nærmest er umulig. Barn fødes under kummerlige forhold. Vinteren er her og mangelen på strøm og drivstoff gjør at mange fryser - ihjel.

Men når jeg går langs gatene i Katmandu, ser jeg at nøden også er stor her. Folk bor i provisoriske telt, selv om det snart er ti måneder siden jordskjelvet. Noen steder prøver enkelte å rydde gatene for murstein eller store steinblokker som ligger i veien. Men stort sett kjører folk bare forbi. Man lager seg nye veier rundt hindringene.
- Det går for sakte, sier en student som livnærer seg ved å være guide på apetempelet. - Det tar alt for lang tid, og myndighetene gjør for lite. Han mener Nepal ble satt et tiår tilbake i tid etter jordskjelvet, men siden den gang har det bare blitt verre. Landet var velfungerende før 25. april 2015. Nå er det krise. Skikkelig krise.

Turismen blomstret i Nepal for noen år siden. Nå er det langt færre. Hoteller og restauranter har mistet livsgrunnlaget. Og det er kanskje ikke så rart, når man ikke har strøm til å tilberede måltider eller holde gjestene varme. Jeg klarer meg med et rom og et varmt teppe. Men så skal jeg jo videre om fire dager. Hvor ille kan det være. Hvor ille er det for de som bor her hele året?

Kontrastene. Foran et ødelagt tempel selges suvenirer. Men turismen svikter. 

Hvor lenge kan verdenssamfunnet se på at barn dør på grunn av politiske uenigheter? Hvor lenge kan folk i Nepal overleve? Uten ting vi tar forgitt i vår del av verden? En ting er å oppfordre verdenssamfunnet til å rette blikket mot Nepal og det som nå skjer i regionen. Men hva kan vi gjøre? Vi kan reise dit. Oppleve den fantastiske kulturen. De storslåtte templene. Den ville naturen. Bidra, med det lille vi kan, til å få fart på det som lenge var en av landets aller viktigste inntektskilder - turismen. Det er ikke en luksusferie du legger ut på hvis du drar til Nepal, men bare ved å være der gir du folk en optimisme og en tro på at det kan gå riktig vei. Og når du kommer hjem kan du fortelle om Nepal og det flotte oppholdet du hadde. Så kommer det kanskje enda flere. Det vil være en av de flotteste, mest meningsfulle og viktigste reisene du tar. Husk: Selv en reise på over tusen mil begynner med et skritt.