Radioaktiv ferie

Jeg husker fortsatt sommeren 1986. Egentlig skulle jeg nok ikke ha gjort det, tre og et halvt år gammel, men den alvorlige formaningen om ikke å spise fra frukttrærne i hagen gjorde inntrykk. I år er det 30 år siden den hittil alvorligste atomkraftverkulykken i historien. Et besøk til Tsjernobyl er en tur litt utenom det vanlige. 

Skiltene advarer mot strålefare i området og understreker at det ikke er lov å dra inn uten godkjennelse.

 Det er tidlig morgen når gruppen som skal på tur møtes på Maidan. Plassen har hatt stor betydning i alle revolusjoner og opptøyer i Kiev i moderne tid. Sist de dramatiske dagene under Euromaidan i 2013 og 2014. Nå er det roligere når guiden ønsker oss velkommen, går rundt og mottar betaling og sjekker at alle er riktig kledd (langermet skjorte eller jakke og lange bukser). Vi tar plass i minibussen og starter den to timer lange turen nordover fra Kiev. Første stopp er Dytyakty (se bildet over) hvor vi må identifisere oss før turen går videre. Hadde man ikke hatt papirene i orden, ville turen stanset her. For man kommer ikke inn i sonen med en radius på 30 km fra selve reaktoren uten riktige papirer, og de kan (i praksis) bare et reisebyrå fikse for deg. Jeg har med hell brukt Solo East Travel, de virker seriøse og guidene snakker godt engelsk. Man kan velge mellom dagstur eller todagerstur. Sistnevnte gjennomføres ikke så ofte som dagsturene, de arrangeres nesten daglig.

Reaktor 4, 270 meter unna. (det er det tårnet du ser i bakgrunnen, omtrent midt i bildet

 Høydepunktet er, for mange, selve reaktor 4. Det var denne som eksploderte under testing natt til 26. april 1986. Man kommer ikke nærmere enn 270 meter. Men geigertellerne, som vi har lånt for ti dollar gir uttrykk for at det er ganske høy radioaktivitet i området. Bussen stopper ved et monument til minne om de som døde i ulykken. De eksakte dødstallene hersker det usikkerhet rundt, men estimater ligger på rundt 9000, både i eksplosjonen og som følge av stråleskader.

Reaktoren er interessant, men den forlatte byen Pripjat er mest spennende.

 Vi kommer først til Tsjernobyl by, som ikke fremstår så forlatt som man har sett for seg. Byen som ga navn til atomreaktoren ligger faktisk lenger unna selve reaktoren enn Pripjat, men ble også evakuert. Imidlertid bor det fortsatt ca 700 mennesker her (i motsetning til ca 15.000 før ulykken). For det meste er det mennesker som (fortsatt) arbeider med å rense området for radioaktivitet. Totalt arbeider det 7000 personer med det. Ca halvparten pendler fra byer utenfor sikkerhetssonen. De resterende bor innenfor området. Men bare for 14 dager ad gangen. Kun rundt 400 eldre bønder har flyttet tilbake til hjemmene de ble evakuert fra.

På det store supermarkedet på Lenin-plassen har det ikke vært handel på 30 år. Og det synes.

Vi kjører gjennom Leliv kontrollpost og inn i Pripjat. Byen hadde en gang nesten 50.000 innbyggere og var en av verdens aller mest moderne. Grunnlagt i 1970 skulle den være en modellby for det sovjetiske samfunnet. Lange rette gater. Store åpne plasser. Det var skoler, barnehager, idrettsanlegg, svømmehaller, sykehus og selvsagt over 160 boligblokker. Byen ble rett og slett bygget for å huse de som arbeidet ved kjernekraftverket.

Det ikoniske pariserhjulet. Som aldri ble brukt.

Rundturen i Pripjat starter på Lenin-plassen og vi går ned til fornøyelsesparken hvor radiobiler, karuseller og det ikoniske pariserhjulet er. Parken skulle åpne 1. mai 1986, men siden ulykken skjedde få dager før, ble den aldri brukt til annet enn testkjøring. Etter eksplosjonen ble beboerne halvannet døgn senere evakuert. De ble nok gitt inntrykk av at de skulle få returnere snart, for det eneste de fikk ta med seg var en liten koffert med personlige eiendeler. Men historien skulle jo vise oss at det ikke ble tilfellet. Derfor er alt slik det ble forlatt 30 år siden (med noen unntak).

Undervisningen opphørte umiddelbart og de 20 skolene stengte.

Et av de mest groteske stedene vi besøkte er en skolebygning. Selve bygningen er i relativt god stand, sammenlignet med mange andre bygninger. Men rundt på gulvet ligger hundrevis av vernemasker (gassmasker). Maskene skulle barna ta på seg hvis det kom biologiske eller kjemiske angrep fra vest (det var jo kald krig). Det er vel usikkert hvor stor hjelp det hadde vært med gassmasker mot radioaktivitet, men det urovekkende er at de ikke anså atomkraftverket som en trussel. Atomkraft var nytt, det var trygt og det var veldig effektivt - helt til det gikk galt.

Noen har pyntet litt på motivet ved skolen. Tviler på at det tomme fjernsynet har stått akkurat der i 30 år.

Rundt årtusenskiftet. Omtrent samtidig som det ble åpnet for utenforstående å besøke Pripjat begynte også en utrettet plyndring av byen. Mye av verdi forsvant på kort tid. I dag er det strengt forbudt å ta med seg noe som helst ut fra området (ikke engang steiner eller jord). Og man sjekkes også for radioaktivitet når man drar ut. Det er heller ikke anbefalt å røre noe som helst, særlig metall (du kan prøve å holde geigertelleren mot noe som er metallisk og se hvordan den reagerer).

Balkong i en av boligblokkene

Å gå rundt i Pripjat er en spesiell opplevelse. Man ser tydelig hvordan naturen har tatt over. Trær kan vokse inne i bygninger og på tak. Vind, snø, is og regn har selvsagt også gjort sitt til at byen fremstår helt spøkelsesaktig. Det er litt opp til guiden hva man får besøke, men supermarkedet, fornøyelsesparken, fotballstadion, en skole, en svømmehall og en boligblokk er ganske standard. I løpet av besøket får man også servert en ganske fyldig lunch. Alt som serveres er trygt, da det leveres fra utsiden av sikkerhetssonen.

Duga-3-radaren er en gigantisk konstruksjon plassert midt i skogen ikke langt fra Tsjernobyl.

Etter at man har forlatt den innerste sikkerhetssonen går turen til Duga 3 radaren. En gigantisk konstruksjon som tjente som varsel-radar mellom 1976 til 1989. Den velkjente bankende lyden kunne minne om en hakkespett, noe som ga den tilnavnet "Den russiske hakkespetten". Signalet gikk ut på kortbølgenettet og irriterte vettet av tusenvis av amatørradiooperatører frem til det forsvant omtrent samtidig med at den kalde krigen var slutt.

Skiltet som varsler at vi har kommet til Tsjernobyl

De fleste lurer på om dette er trygt. Svaret er ganske enkelt "ja". Det er helt trygt. Riktignok er stråleverdiene fortsatt ganske høye, men man oppholder seg i så kort tid i områder som er strålesmittet, så man utsettes antagelig for mer stråling ved å gjennomføre en transatlantisk flytur. Men følg reglene som guiden har. Ikke ta på noe, ikke ta med noe. Men ta masse bilder. Det er lov å fotografere neste hvor som helst, bare ikke akkurat på kontrollpostene og på området for reaktoren (med unntak av akkurat reaktoren selv). Husk langermet skjorte eller lignende, tette sko og langbukse... Husk pass og hold deg i og rundt gruppen du reiser med. God tur!