Mørke dager i Brussel

 I dag skal jeg skrive et annerledes innlegg. Om en påsketur til Belgias hovedstad. Ikke for å se på signalbyggene, de kjente statuene. Ikke for å gå på ølsmaking på små mikrobryggerier eller ta en utflukt til Waterloo. Årets påsketur ble noe ganske annet.

Terroren rammet Brussel 22. mars 2016. Folks oppførsel på Børsplassen var likevel veldig spesiell.

Hver gang terroren rammer, skjer det noe med oss. Vi hører dødstallene stige. Vi vet at "minst to personer er drept" ofte er starten på en morbid tallrekke. 2, 7, 15, 35... osv... Men bak hvert av disse tallene, uansett om det var det første, eller det siste, er det en skjebne. Bak hvert dødsfall er det en sørgende mor eller en sønn som har mistet sin far. De som døde søkte ingen fare. De levde sine liv, opplevde det de ønsket og drømte om. Men de var på feil sted til feil tid. .For en drøy uke siden kom jeg til Brussel. Det hadde gått knapt 12 timer siden terrorangrepet som kostet minst 35 mennesker livet. Brussel var stille. Jeg kjente ikke igjen byen. Livet på uterestaurantene. På gatehjørnene. Men jeg skulle likevel bli overrasket. Mer om det senere.

Alarmen går på Brussels militærhospital. Alle evakueres. Heldigvis. Falsk alarm. Men nervene var utenpå alle.

Når vi velger reisemål tenker vi forhåpentligvis ikke først og fremst på terrorfaren. Hadde jeg dratt på en privat påsketur til Brussel, så ville jeg ikke dratt med en bekymring om at det kunne skje et angrep. Jeg ville visst at byen var et terrormål. Men ikke vært nervøs. Kanskje hadde jeg kikket litt ekstra på metroen. Er det egentlig noen som eier den kofferten? Kan han ha et bombebelte under jakken? Kanskje. Hvis tankene kom, så ville jeg helt sikkert bare snakket litt irritert til meg selv, og sagt "ikke vær paranoid". Men kanskje var det noen som tenkte akkurat en slik tanke før bomben på metroen i Brussel ble utløst. En person, hvis siste handling var å trekke på skuldrene og kikke bort på en intetsigende reklameplakat.

Kveldsrapport fra Børsplassen i Brussel, samme kveld som angrepene skjedde.

Jeg kjenner Brussel som en glad by. En by som, nok ganske ufortjent, har et rykte som en kjedelig by. Dyr. Fordi EU- og NATO-toppene bor der og har godt med penger. Jeg kjenner Brussel som en by med høy grad av sikkerhet, særlig på grunn av nevnte organisasjoner. Jeg forbinder Brussel med hyggelige puber og barer på nesten hvert gatehjørne. Selv rett over plassen for den EU-kommisjonens hovedkvarter, ligger en irsk pub og frister ensomme EU-topper på vei hjem fra alt for kjedelige møter. Det skulle bli et helt annerledes møte denne gang. Men noe klarte ikke terroristene å ta vekk fra folk i Brussel.

En annerledes velkomst til Brussel. Militærkjøretøy med spesialsoldater.

 Mine kolleger og jeg reiste til Amsterdam. Flyplassen i Brussel var naturlig nok stengt etter angrepet der. Vi visste at gater og veier kom til å være stengt. Men valgte likevel å kjøre leiebil nedover. Det var vårt eneste håp for å rekke frem til Dagsrevy-tid. Klokken hadde allerede passert tre da jeg svingte Skoda-en ut fra parkeringshuset på Schipol. GPS'en påsto hardnakket at det skulle ta to timer og tretti minutter. Den hadde ikke kalkulert inn køene på nederlandske motorveier. Men det første tegnet på at ting ikke var som normalt. At det ikke var et "vanlig" tirsdagsrush, fikk vi på grensen til Belgia. Heldigvis ikke for vår del, da kunne vi bare ha glemt alt om å nå frem til Brussel i tide. Men på vei ut av Belgia var det 5-6 kilometer kø foran en politisperring. Hver eneste bil ble sjekket og gjennomgått. Jeg satte på nødblinklyset og kjørte pent opp langs siden på køen, mens fotografen hang ut bakvinduet og filmet. Det var dokumentasjonen på det unormale. Inn mot Brussel var det flere køer. Vi hørte ulende sirener og måtte stadig kjøre til side for å slippe frem politi, ambulanse og militære kjøretøy. Men et aldri så lite mirakel skjedde... Kvart over seks svingte jeg inn foran EU-kommisjonens hovedkvarter og fant en parkeringsplass mellom biler med satellitt på taket og TV-team som rapporterte direkte. Vi tok beina fatt og løp bort til politisperringene foran nedgangen til metrostasjonen som hadde blitt angrepet. Det var klart for å gå på lufta.

Børsplassen i Brussel ble etter hvert stedet hvor man markerte sin motstand mot terroren.

 De neste tre timene sto jeg vekselsvis og kikket inn i kameraet og ned gaten mot metrostasjonen. Vi oppdaterte oss på situasjonen, fikk meldinger om nye politiaksjoner. Det milde været som hadde møtt oss var byttet ut med en iskald vind og en temperatur som sank i takt med mørket som falt på. Gatene rundt var folketomme. Nærmest stille. En tilfeldig forbipasserende. En av de som synes det er morsomt å snakke med oss som står og rapporterer, fortalte at han hadde vært på Place de la Bourse og tent lys. Okei. Vi drar dit. Det er fint med noe annerledes til Kveldsnytt, selv om jeg fryktet det kunne begrense seg til et par kubbelys. Strengt tatt hadde jeg ikke inntrykk av at folk hadde trukket til gatene i kveld. Jeg skulle ta så fryktelig feil. Det er det man ofte gjør når man står ett sted og rapporterer i alle sendinger. Man får ikke helt blikk for det som skjer rundt en. Jeg er glad vi dro.

Dette var det første bildet jeg tok på Børsplassen

Det var ikke lange turen til Børsplassen. Og det jeg fryktet så ved første øyekast reelt ut. Det var noen blomster og hilsener på bakken foran trappen. Men hva var det med folk? De satt rundt omkring med vinflasker og øl. Noen holdt opp flagg. Noen sang. Det ble spilt musikk. Hadde det ikke vært for at blikkene var litt tomme og smilene litt stive, kunne det lignet en gatefest.
- Hvorfor er dere her, spør jeg en gruppe ungdommer som satt lengt oppe på trappen.
- Vi skal holde sammen i kveld. Vi skal vise at terroristene ikke vinner, svarer en jente.
- De skal ikke få forandre vår hverdag, sier en annen.
Jo flere jeg snakket med, jo sterkere sto det for meg at det jeg hadde planlagt å fortelle i Kveldsnytt måtte endres. Dette var ikke et sted for sorg og tårer. Det var et sted hvor ofrene ble hedret. Hedret med å vise at deres død ikke var forgjeves. Deres død brakte folk tettere på hverandre. Og folk viste det ved å gjøre det de alltid gjør. Møtes og være sammen.

Etter to døgn var Børsplassen omgjort til TV-studio for en haug TV-kanaler. Her har NBC sending...

 Terrorister rammer alltid uskyldige. Hensikten er alltid å skape frykt. Man vil som regel alltid se endringer etter et større terrorangrep. Noen er kanskje nødvendige. I dag er det ingen som stiller spørsmål ved at det er sikkerhetskontroll før man skal ut å fly. Det var ingen selvfølge før. Det er ingen som kritiserer at det er adgangskontroll til et lands regjeringsbygg eller parlament. Men det er umulig å sikre seg 100% mot terrorister. Det går ikke an. Da vil vi få et samfunn som er helt låst og lukket. Og likevel vil det aldri bli helt terrortrygt. Jeg vil si jeg ble imponert over de menneskene jeg traff på Børsplassen i Brussel denne kvelden. De ville ta sin by tilbake. Og selv om bakteppet var aldri så tragisk - de lot ikke terroristene vinne. Og det bare ved å være sammen og la tirsdag kveld være tirsdag kveld. For meg ble det alt annet enn en vanlig tirsdag. Men heldigvis fikk den en verdig og ganske tankevekkende avslutning.

Væpnede soldater holder vakt i Brussel... Det er kanskje nødvendig. Men jeg tror det er viktig å ta hverdagen tilbake når slikt skjer.