Mørke dager i Brussel

 I dag skal jeg skrive et annerledes innlegg. Om en påsketur til Belgias hovedstad. Ikke for å se på signalbyggene, de kjente statuene. Ikke for å gå på ølsmaking på små mikrobryggerier eller ta en utflukt til Waterloo. Årets påsketur ble noe ganske annet.

Terroren rammet Brussel 22. mars 2016. Folks oppførsel på Børsplassen var likevel veldig spesiell.

Hver gang terroren rammer, skjer det noe med oss. Vi hører dødstallene stige. Vi vet at "minst to personer er drept" ofte er starten på en morbid tallrekke. 2, 7, 15, 35... osv... Men bak hvert av disse tallene, uansett om det var det første, eller det siste, er det en skjebne. Bak hvert dødsfall er det en sørgende mor eller en sønn som har mistet sin far. De som døde søkte ingen fare. De levde sine liv, opplevde det de ønsket og drømte om. Men de var på feil sted til feil tid. .For en drøy uke siden kom jeg til Brussel. Det hadde gått knapt 12 timer siden terrorangrepet som kostet minst 35 mennesker livet. Brussel var stille. Jeg kjente ikke igjen byen. Livet på uterestaurantene. På gatehjørnene. Men jeg skulle likevel bli overrasket. Mer om det senere.

Alarmen går på Brussels militærhospital. Alle evakueres. Heldigvis. Falsk alarm. Men nervene var utenpå alle.

Når vi velger reisemål tenker vi forhåpentligvis ikke først og fremst på terrorfaren. Hadde jeg dratt på en privat påsketur til Brussel, så ville jeg ikke dratt med en bekymring om at det kunne skje et angrep. Jeg ville visst at byen var et terrormål. Men ikke vært nervøs. Kanskje hadde jeg kikket litt ekstra på metroen. Er det egentlig noen som eier den kofferten? Kan han ha et bombebelte under jakken? Kanskje. Hvis tankene kom, så ville jeg helt sikkert bare snakket litt irritert til meg selv, og sagt "ikke vær paranoid". Men kanskje var det noen som tenkte akkurat en slik tanke før bomben på metroen i Brussel ble utløst. En person, hvis siste handling var å trekke på skuldrene og kikke bort på en intetsigende reklameplakat.

Kveldsrapport fra Børsplassen i Brussel, samme kveld som angrepene skjedde.

Jeg kjenner Brussel som en glad by. En by som, nok ganske ufortjent, har et rykte som en kjedelig by. Dyr. Fordi EU- og NATO-toppene bor der og har godt med penger. Jeg kjenner Brussel som en by med høy grad av sikkerhet, særlig på grunn av nevnte organisasjoner. Jeg forbinder Brussel med hyggelige puber og barer på nesten hvert gatehjørne. Selv rett over plassen for den EU-kommisjonens hovedkvarter, ligger en irsk pub og frister ensomme EU-topper på vei hjem fra alt for kjedelige møter. Det skulle bli et helt annerledes møte denne gang. Men noe klarte ikke terroristene å ta vekk fra folk i Brussel.

En annerledes velkomst til Brussel. Militærkjøretøy med spesialsoldater.

 Mine kolleger og jeg reiste til Amsterdam. Flyplassen i Brussel var naturlig nok stengt etter angrepet der. Vi visste at gater og veier kom til å være stengt. Men valgte likevel å kjøre leiebil nedover. Det var vårt eneste håp for å rekke frem til Dagsrevy-tid. Klokken hadde allerede passert tre da jeg svingte Skoda-en ut fra parkeringshuset på Schipol. GPS'en påsto hardnakket at det skulle ta to timer og tretti minutter. Den hadde ikke kalkulert inn køene på nederlandske motorveier. Men det første tegnet på at ting ikke var som normalt. At det ikke var et "vanlig" tirsdagsrush, fikk vi på grensen til Belgia. Heldigvis ikke for vår del, da kunne vi bare ha glemt alt om å nå frem til Brussel i tide. Men på vei ut av Belgia var det 5-6 kilometer kø foran en politisperring. Hver eneste bil ble sjekket og gjennomgått. Jeg satte på nødblinklyset og kjørte pent opp langs siden på køen, mens fotografen hang ut bakvinduet og filmet. Det var dokumentasjonen på det unormale. Inn mot Brussel var det flere køer. Vi hørte ulende sirener og måtte stadig kjøre til side for å slippe frem politi, ambulanse og militære kjøretøy. Men et aldri så lite mirakel skjedde... Kvart over seks svingte jeg inn foran EU-kommisjonens hovedkvarter og fant en parkeringsplass mellom biler med satellitt på taket og TV-team som rapporterte direkte. Vi tok beina fatt og løp bort til politisperringene foran nedgangen til metrostasjonen som hadde blitt angrepet. Det var klart for å gå på lufta.

Børsplassen i Brussel ble etter hvert stedet hvor man markerte sin motstand mot terroren.

 De neste tre timene sto jeg vekselsvis og kikket inn i kameraet og ned gaten mot metrostasjonen. Vi oppdaterte oss på situasjonen, fikk meldinger om nye politiaksjoner. Det milde været som hadde møtt oss var byttet ut med en iskald vind og en temperatur som sank i takt med mørket som falt på. Gatene rundt var folketomme. Nærmest stille. En tilfeldig forbipasserende. En av de som synes det er morsomt å snakke med oss som står og rapporterer, fortalte at han hadde vært på Place de la Bourse og tent lys. Okei. Vi drar dit. Det er fint med noe annerledes til Kveldsnytt, selv om jeg fryktet det kunne begrense seg til et par kubbelys. Strengt tatt hadde jeg ikke inntrykk av at folk hadde trukket til gatene i kveld. Jeg skulle ta så fryktelig feil. Det er det man ofte gjør når man står ett sted og rapporterer i alle sendinger. Man får ikke helt blikk for det som skjer rundt en. Jeg er glad vi dro.

Dette var det første bildet jeg tok på Børsplassen

Det var ikke lange turen til Børsplassen. Og det jeg fryktet så ved første øyekast reelt ut. Det var noen blomster og hilsener på bakken foran trappen. Men hva var det med folk? De satt rundt omkring med vinflasker og øl. Noen holdt opp flagg. Noen sang. Det ble spilt musikk. Hadde det ikke vært for at blikkene var litt tomme og smilene litt stive, kunne det lignet en gatefest.
- Hvorfor er dere her, spør jeg en gruppe ungdommer som satt lengt oppe på trappen.
- Vi skal holde sammen i kveld. Vi skal vise at terroristene ikke vinner, svarer en jente.
- De skal ikke få forandre vår hverdag, sier en annen.
Jo flere jeg snakket med, jo sterkere sto det for meg at det jeg hadde planlagt å fortelle i Kveldsnytt måtte endres. Dette var ikke et sted for sorg og tårer. Det var et sted hvor ofrene ble hedret. Hedret med å vise at deres død ikke var forgjeves. Deres død brakte folk tettere på hverandre. Og folk viste det ved å gjøre det de alltid gjør. Møtes og være sammen.

Etter to døgn var Børsplassen omgjort til TV-studio for en haug TV-kanaler. Her har NBC sending...

 Terrorister rammer alltid uskyldige. Hensikten er alltid å skape frykt. Man vil som regel alltid se endringer etter et større terrorangrep. Noen er kanskje nødvendige. I dag er det ingen som stiller spørsmål ved at det er sikkerhetskontroll før man skal ut å fly. Det var ingen selvfølge før. Det er ingen som kritiserer at det er adgangskontroll til et lands regjeringsbygg eller parlament. Men det er umulig å sikre seg 100% mot terrorister. Det går ikke an. Da vil vi få et samfunn som er helt låst og lukket. Og likevel vil det aldri bli helt terrortrygt. Jeg vil si jeg ble imponert over de menneskene jeg traff på Børsplassen i Brussel denne kvelden. De ville ta sin by tilbake. Og selv om bakteppet var aldri så tragisk - de lot ikke terroristene vinne. Og det bare ved å være sammen og la tirsdag kveld være tirsdag kveld. For meg ble det alt annet enn en vanlig tirsdag. Men heldigvis fikk den en verdig og ganske tankevekkende avslutning.

Væpnede soldater holder vakt i Brussel... Det er kanskje nødvendig. Men jeg tror det er viktig å ta hverdagen tilbake når slikt skjer. 

Katastrofen vokser i Nepal

25. april er det ett år siden jordskjelvet i Nepal som tok livet av nesten ni tusen mennesker. En tragedie på alle mulige måter, men det som har skjedd etterpå kan ta livet av enda flere. For i fjellandet klemt mellom India og Kina lider fortsatt majoriteten av befolkningen stor nød etter skjelvet. Landet ser ut til å ha en lang vei tilbake til normalen.

Hinduismen er den største religionen i Nepal. Her er det forberedelser til en seremoni i Harati Devi tempelet (apetemplet) på en høyde utenfor Katmandus sentrum.

 Det er ettermiddag når jeg ankommer Katmandu. Hovedstad og landets største by. Ved første øyekast ser alt så normalt ut. Ja, sammenlignet med India, som jeg akkurat kom fra, vil jeg si at byen fremstår direkte rolig. Veiene er fine. Det er fortau. Husene ser slitne ut, men ikke ødelagte. Det virker som om byen har restituert seg etter jordskjelvet i april i fjor. Mens vi kjører gjennom sentrum, ser jeg en rad av motorsykler med førere stå langs veien. Køen, som jeg ser det er, strekker seg minst en kilometer.
- Hva venter de på, spør jeg sjåføren.
- Å fylle bensin!
- Fylle bensin?
- Ja, det er mangel på drivstoff her, så det er bare noen få stasjoner som har åpent. Og bare i noen timer. Ellers må man på det sorte markedet.
Ved innkjøringen til stasjonen står en håndfull politibetjenter for å holde styr på køen.

Hostellet jeg har bestilt rom på ligger litt i utkanten av byen. I det som fremstår som et rolig boligstrøk. Det er fortsatt lyst. Akkurat det skal vise seg viktig. I resepsjonen får jeg forklart hvor rommet mitt er. Ganesh heter han som driver stedet. Litt lett unnskyldende forklarer han at dusjen på rommet er iskald. Men de har to med varmt vann. De har tank som varmes opp gjennom dagen, så det er nok varmest på ettermiddagen.
- Vi har bare strøm elleve timer hver dag. Men har også eget batteri, så vi får lys og slikt, sier han. Når mørket litt senere faller på ser jeg ut vinduet. Hele byen virker mørklagt. Lysene i husene kommer fra de som har egen generator eller batteri. Det er ikke så mange. Og bare de rikeste.

Et tempel på Durbarplassen i Patan utenfor Katmandu fikk hard medfart i skjelvet. Det tar tid å bygge opp landet, men det som skjer med folk er langt mer alvorlig.

Mangelen på strøm og drivstoff har i utgangspunktet ingenting å gjøre med jordskjelvet i april. Nepal ligger som kjent landlåst, og er derfor avhengig av å få leveranser fra andre land. I mange år fungerte det fint, samarbeidet med India. En avtale fra 1950 sikrer tilnærmet fri flyt av varer og tjenester over grensen mellom de to landene. Anslagsvis 300 tankbiler krysset grensen daglig med bensin på tanken. Men i september 2015 endret alt seg. En blokade på grensen har redusert antallet tankbiler daglig til så få som 5-10. Også lastebiler med mat og medisiner har blitt betydelig færre. For ikke å snakke om utstyr landet trenger til å bygge seg opp etter jordskjelvet.

Det plutselig kalde klimaet mellom de to landene grunner i en årelang konflikt. Folkegruppene i Madhesprovinsen i sør; Janajatisene og Tharuene mener den nye grunnloven som Nepal vedtok i september i fjor gir dem færre rettigheter. Og de har fått færre plasser i parlamentet. Det har vært streiker og protester. Og nå blokkerer de varetransport fra India. Hvorvidt dette egentlig er støttet av indiske myndigheter, hersker det tvil om. Men den indiske avisen Indian Express har skrevet at blokaden ble initiert av regjeringen i New Delhi, som støtter de som bor i grenseområdene. Dette har så langt den indiske regjeringen nektet for. Den nepalske regjeringen på sin side mener India uansett bidrar til blokaden, fordi de heller ikke tillater leveranser forbi grenseoverganger som ikke er kontrollert av disse folkegruppene.

Mursteiner som falt fra bygninger ligger fortsatt i gatene i Nepal.

Mens politikerne krangler lider folket i Nepal uansett. På landsbygda er det aller verst. Her er det også akutt mangel mat og medisiner. Mange veier er ødelagte. Transport er vanskelig, men ikke umulig. UNICEF, som er tungt inne i landet etter jordskjelvet har gjentatte ganger oppfordret, ja nærmest krevd, at myndighetene blir enige og får opphevet blokaden. De frykter millioner av mennesker kan dø som følge av hungersnød og mangel på medisinsk behandling. Veistandarden er så dårlig at transport til de gode sykehusene i storbyene nærmest er umulig. Barn fødes under kummerlige forhold. Vinteren er her og mangelen på strøm og drivstoff gjør at mange fryser - ihjel.

Men når jeg går langs gatene i Katmandu, ser jeg at nøden også er stor her. Folk bor i provisoriske telt, selv om det snart er ti måneder siden jordskjelvet. Noen steder prøver enkelte å rydde gatene for murstein eller store steinblokker som ligger i veien. Men stort sett kjører folk bare forbi. Man lager seg nye veier rundt hindringene.
- Det går for sakte, sier en student som livnærer seg ved å være guide på apetempelet. - Det tar alt for lang tid, og myndighetene gjør for lite. Han mener Nepal ble satt et tiår tilbake i tid etter jordskjelvet, men siden den gang har det bare blitt verre. Landet var velfungerende før 25. april 2015. Nå er det krise. Skikkelig krise.

Turismen blomstret i Nepal for noen år siden. Nå er det langt færre. Hoteller og restauranter har mistet livsgrunnlaget. Og det er kanskje ikke så rart, når man ikke har strøm til å tilberede måltider eller holde gjestene varme. Jeg klarer meg med et rom og et varmt teppe. Men så skal jeg jo videre om fire dager. Hvor ille kan det være. Hvor ille er det for de som bor her hele året?

Kontrastene. Foran et ødelagt tempel selges suvenirer. Men turismen svikter. 

Hvor lenge kan verdenssamfunnet se på at barn dør på grunn av politiske uenigheter? Hvor lenge kan folk i Nepal overleve? Uten ting vi tar forgitt i vår del av verden? En ting er å oppfordre verdenssamfunnet til å rette blikket mot Nepal og det som nå skjer i regionen. Men hva kan vi gjøre? Vi kan reise dit. Oppleve den fantastiske kulturen. De storslåtte templene. Den ville naturen. Bidra, med det lille vi kan, til å få fart på det som lenge var en av landets aller viktigste inntektskilder - turismen. Det er ikke en luksusferie du legger ut på hvis du drar til Nepal, men bare ved å være der gir du folk en optimisme og en tro på at det kan gå riktig vei. Og når du kommer hjem kan du fortelle om Nepal og det flotte oppholdet du hadde. Så kommer det kanskje enda flere. Det vil være en av de flotteste, mest meningsfulle og viktigste reisene du tar. Husk: Selv en reise på over tusen mil begynner med et skritt.

Verdens beste partybyer

Når du er over middels glad i å reise, og over middels glad i en "tår over tørsten", som danskene sier, så har man også en klar formening om hva som er verdens ti beste partybyer. Helt objektivt - selvfølgelig :-)

 1. Aalborg, Danmark

I Jomfru Ane Gade er bartettheten høy, og stemningen er best på sommernettene

Europas største bartetthet finnes i Jomfru Ane Gade. Her starter festen tidlig og slutter ikke før lenge ut i morgentimene. Billig, gøy og folksomt. Ti shot til hundre kroner? Gratis øl? Helflasker til bordet. Du finner det her!

2. Berlin, Tyskland

Brandenburger Tor er et symbol på Berlin... Det er også alle Bierstubbene runtomkring i byen

Med en bierstubb på hvert gatehjørne (og vel så det), hyggelige folk og et åpent og inkluderende samfunn, slår Berlin seg opp som en trygg destinasjon for Party-turen. Her er noe for alle. Til alle døgnets 24 timer. Berlin er sammensatt, så her har hver bydel sitt utelivsstrøk. Kreutzberg, Neuköln og Alexanderplatz er vel de beste strøkene.

3. Bratislava, Slovakia

En undergundsklubb i Bratislava er vel verdt et besøk for å få ristet av seg litt...

Bratislava har kanskje Europas stiligste klubbliv. Det florerer med undergrundsklubber. Bli med på pub-crawl for å bli kjent med dem. I gamlebyen er veien mellom vannhullene kort ellers også. Billig og gøy. Men mest liv i helgene.

4. Hamburg, Tyskland

Liten tvil om hva denne baren har spesialisert seg på å servere

Mang en nordmann har nok mistet både fornuft og penger på Hamburgs beryktede Reperbahn, men det er utvilsomt et av verdens aller beste party-områder. Her er god stemning, mange tilbud og hyggelige folk året rundt. Et besøk i Hamburg er aldri feil.

5. Buenos Aires, Argentina

Dance-party ved flyplassen. Mye av BsAs' uteliv er for de som kjenner til stedet eller konseptet

Kanskje verdens kuleste by. Her er alt fra low-key San Telmo til gøyale Palermo, særlig rundt Plaza de Serrano. Argentinerne starter kvelden sent, det begynner gjerne med middag. Men ofte så sent som ti-elleve. Sjelden folk å se på nattklubbene før klokken to...

6. Medellin, Colombia

I Medellin foregår festen ikke bare på klubbene, også i gater og parker.

En gang var denne byen hovedsete for narkobaronen Pablo Escobar og slett ikke trygg for turister. Men det har endret seg. I backpackerdistriktet florerer barene. Irske puber, Hooters og mer konvensjonelle barer og klubber. Men det er også helt ok å ta med seg en flaske i parken og bare nyte stemningen.

7. Kiev, Ukraina

Det er rolig på Maidan igjen nå. Og Kiev blomstrer

Jeg har besøkt Kiev mange ganger og virkelig fått sansen for byen. Den har et spennende uteliv, med mange fantastiske barer og restauranter. Prisene er lave, stemningen er høy. Vodka er nasjonaldrikken i mange tidligere sovjetstater. Men her finnes også deilig lokal vin og øl. Prøv deg frem og finn din favoritt.

8. Aukland, New Zealand

Auckland er en spennende by, og K-road er virkelig et høydepunkt for den festglade

K-road (Karangape road) er fylt med spennende barer og nattklubber. Ikke så stivt som i Sydney. Lett å få kontakt med folk. Men ikke akkurat billig. "What happens in K-road, stays in K-road", vet du. Også er du jo veldig langt hjemmefra. Liten fare for å dumme seg ut overfor kollegaen eller naboen...

9. Wien, Østerrike

På Wiens nattklubber er stemningen alltid stor, og hjelpemeg så morsomt de har det!

Wien er mer enn opera, vals og Sachertorte. Her er også drøssevis med hyggelige bierstubbs og stilige nattklubber. Dans, syng og drikk. Gjerne på en gang. Schwedenplatz er stedet å starte. Søk i smågatene og finn ditt eget lille favorittsted. Og Schnitzel med pommes og en desiliter majones kurerer de fleste bakruser dagen derpå.

10. Warszawa, Polen

Du slipper å gå verken sulten eller tørst i Polens hovedstad

Polens stolte hovedstad har høy bartetthet. Her kommer vodkaen på bordet hurtig. Det er lett å la seg rive med. Lett å bli overstadig. Men det er billig og veldig gøy. Men velg steder med omhu. Barer med kraftig overvekt av polske menn kan være greit å unngå hvis du ikke vil havne i bråk. Polakker blir bedre og bedre i engelsk. Men misforståelser kan raskt oppstå. Dog er nordmenn som regel populære.

BONUS: Vang Vieng, Laos

Jungelparty i Vang Vieng. Ingen god idé å gå glipp av denne ville festen

Ikke det enkleste stedet å nå, men denne landsbyen i fjellene i Laos er fantastisk for den party-hungrige. Lei en bilring og flyt fra bar til bar langs elven. Og hver fredag er det jungelparty. Suverent!

Overrasket over Hamburg

Jeg var nok litt skeptisk til Hamburg. Men flybilletten var billig og Tysklands nest største by må da ha noe å by på. Jeg hadde jo, som de fleste, hørt historiene om Reperbahn. Om de som har våknet uten verken klær eller penger etter en sen natt i de gøyale gatene. Fire dager i Hamburg, og jeg elsket det. Hit skal jeg tilbake!

Rådhuset er vel det mest kjente bygget i Hamburg

 Byen er stor. Selvsagt. Men det fine er et togene i helgene kjører hele natten, så man kommer seg faktisk ganske greit rundt. Vi hadde et hotell ikke så veldig langt fra Hauptbahnhof, så tilgangen på tog var stor. Og for å komme til Reperbahn måtte vi ta tog (eller taxi, som koster ti ganger så mye). Jeg har aldri lagt skjul på at jeg liker å ta meg en drink eller ti, i så måte var Hamburg og Reperbahn helt perfekt.

Liten tvil om hva som serveres på denne baren.

 Området har en stor bar-tetthet, og tro ikke at alle stedene er snuskete strippebarer. Det finnes et utall kneiper som har hyggelig betjening og hyggelige folk. Her er stemningen faktisk god nesten hele døgnet. Jeg har ikke tenkt å anbefale noe spesifikt sted. Alle vi besøkte var veldig, veldig gode. Og prisene er på tysk nivå. Altså ikke avskrekkende.

En liten båttur med billig Glüwein kan være fint for å reparere etter utskeielsene kvelden i forveien.

 Området rundt Hauptbahnhof er ikke fylt med barer, men imidlertid med hoteller og butikker. Gatene bak stasjonen er fylt med butikker og gode muligheter for å ta seg en liten pølse-pause på en av de mange kioskene som selger nettopp det: Pølser og øl. Så kan man også sikre seg det beste antrekket for kvelden.

Dressed for Reperbhan #evigunge #guttakrutt

 Vi er jo nordmenn, så det ble selvsagt et lite vorspiel på hotellrommet etter shoppingrunden og en rask og enkel middag på en restaurant i nærheten. Men Hamburg er en veldig enkel by, så det er slett ikke nødvendig å "pynte" seg for å gå ut. De fleste steder slipper deg inn i det antrekket du er mest komfortabel i - sånn sett er Tyskland veldig enkelt. Og sammen med Nederland og Danmark er Tyskland et av mine favorittland som party-destinasjon.

De gikk etter hvert ned på høykant, ølflaskene

Hamburg har også fin arkitektur og sånnt, men vi var der for å ha det gøyalt og drikke natten igjennom. Har man det som plan, er det ikke mange steder jeg vil anbefale varmere enn Hamburg. 

"Scams" og andre farer i Delhi.

Nesen klarer ikke å identifisere de forskjellige krydderluktene. Det lukter bare krydder mens du vandrer gjennom markedet i Old Delhi, det opprinnelige området hvor millionbyen vokste ut i fra. Du er bare en liten brikke i denne intense hverdagen. For de fleste som roper ut priser, handler og selger, er dette helt normalt. For deg er det det stikk motsatt. Det er alt annet enn hverdag. Og mens man går der og absorberer alle inntrykkene, så sniker den ekle bevisstheten seg på, og du tar ryggsekken på magen. For vi har da alle hørt historiene, om de som ble utsatt for lommetyver i Delhi. Som mistet både pass, penger, kamera og den gode feriestemningen. Dessverre er dette noe som skjemmer deler av India. Forsøk på lureri, tyveri og (for kvinner, mest) faren for å bli neddopet og voldtatt. Dette er min lille "survival guide" til Delhi.

India Gate er et velkjent monument i Delhi

India Gate besøkes av tusenvis hver eneste dag. Å se på monumentet sentralt i Delhi er helt gratis. Men i folkemengden kan det fort gå galt. Skal du unngå lommetyverier, har jeg noen gode råd:
1) Ha verdisaker i fremlommer, helst bør de ha glidelås eller knapper.
2) Når du er i store folkemengder, ha ryggsekken foran deg.
3) Å låse sekken med hengelås kan fungere, men kan også tiltrekke seg oppmerksomhet (hva har du der som er så verdifullt at du låser sekken med hengelås?)
4) Ha små sedler eller mynter i én lomme og bruk den når du betaler i "offentlighet". Ha større sedler i en annen lomme (fremlomme ref pkt 1). Sørg for å være alene.
5) Vær oppmerksom hvis noen går veldig tett bak deg. Stopp, snu deg og gjør det klart at du ser vedkommende.
6) Noen sverger til å ha en liten lommebok med små sedler og utgåtte kort lett tilgjengelig (i baklomme) Slik mener man at man "lar seg" rane, men unngår å miste store verdier. Litt usikker på hvor godt dette fungerer,..
7) Blir du truet med våpen eller annen måte fysisk: Gi fra deg det de ber om uten spørsmål.
8) Jenter - gå aldri alene på kvelds- og nattestid.
9) Vær oppmerksom hvis noe rart skjer. For eksempel har det vært eksempler på at noen har skitnet til skoene til turister, gjort vedkommende oppmerksom på dette. Tilbydd seg å vaske dritten vekk. I kaoset stjeler noen andre verdisaker. Hele stuntet er selvsagt vel regissert.
10) Barn kan dessverre være veldig langfingrede. De har lett adgang også til lommer i bukser. Skjekk alltid at du har alt, hvis noen har vært veldig nære deg.

Store folkemengder er et paradis for lommetyver..

 I Delhi er det også et problem med såkalte "scams", det er rett og slett folk som forsøker å lure deg. Et velkjent eksempel er følgende: Du setter deg i en tuk-tuk på togstasjonen og sier navnet på hotellet du har bestilt. Sjåføren sier alle hotell er overbestilt på grunn av en religiøs festival eller at stedet er stengt, nedbrent eller annet som gjør det umulig å bo der. De kan til og med ringe hotellet og få dette bekreftet. Samtalen er selvsagt bare tull. Men den ulykkelige turisten har håp, for sjåføren vet selvsagt om et reisebyrå som kan hjelpe. Her bestiller de, for turisten, et dårligere hotell til en høyere pris. Den nyankomne tror han har fått hjelp, men betaler overpris for et elendig produkt. I mellomtiden står det opprinnelige hotellrommet tomt... Og som regel må man også betale for det. Gå selvsikkert i gatene. Lær deg ruten du skal på forhånd. Ikke vis at du er usikker. Og insister på at du blir kjørt dit du vil - direkte, dersom du velger å bruke transport.

I Delhi er mange gater trange og uoversiktlig.

 En annen metode skjer på togstasjonene. En person som ser veldig offisiell ut ber om å få se billetten din. Kan så fortelle at det toget er innstilt. Men som tidligere finnes det håp. Et reisebyrå kan hjelpe. Du blir guidet dit og betaler mye for en "last minute" togbillett, bare for å finne ut at den er på tredje klasse. Du må kanskje til overmål stå som sild i tønne. Den eneste du skal vise togbilletten til er konduktøren på toget, og han ser du er konduktør. Toget skal normalt også være i bevegelse. Har du billett fra en stasjon der toget starter, vil du normalt finne en liste med ditt navn hengende utenfor den vognen som du har plass i. I Delhi er er billettkontor for turister i andre etasje på stasjonen. Du må ha med pass for å dokumentere at du er turist. Slike luker finnes også ved de fleste større stasjoner i India. Spør i så fall politiet om retningen. Ikke hør på folk som uoppfordret tar kontakt.

Kryddermarkedet i Old Delhi

 Når det gjelder tuk-tuk i Delhi, så er det en stilstudie. Alle er utstyrt med takstameter "meter" i den byen. Det er nesten umulig å få dem til å bruke dette når de har utenlandske kunder. Men hvis de går med på det, så vil du se hva prisnivået EGENTLIG er. Et råd for å få presset prisen tilstrekkelig er å si følgende: "Du får 100 RS eller bruker takstameter" (altså, på engelsk, helst). De fleste vet at de vil tjene mer på å kjøre deg for 100 Rupees, enn takstameter, og går med på dette. Fra New Delhi til feks Old Delhi vil turen neppe koste mer enn 50-60 med takstameter, men 100 er i hvert fall mindre enn de 250 de først vil prøve seg på å kreve.

Noen ganger er det synd bilder ikke kan overføre lukt...

 I og rundt Connaught square i Delhi (et stort sirkulært område med mange butikker og restauranter) vil du som utlending helt sikkert oppleve å bli snakket til av tilfeldige personer (menn, i 99,9% av tilfellene). De vil høres ut som om de egentlig er interessert i hvor du kommer fra og hvor lenge du er i India, men dette er bare for å kartlegge deg. Sier du at du nettopp har kommet og er fra Norge, så vet de at du antagelig har mye penger på konto. De vil enten prøve å få deg med på et reisebyrå for å bestille turer til Agra etc (Taj Mahal) eller inn i en eller annen butikk. Her er det bare å være høflig helt til spørsmålet om handel kommer opp. Og da si klart og tydelig: "Nei. Ikke interessert." Si heller ikke at du nettopp har kommet, har du vært lenge i Delhi, vet de at du har gjennomskuet taktikken. Jeg påberopte meg også å være fra andre land i Europa, særlig øst, Romania, Bulgaria, Slovakia og Tsjekkia. Da blir de mindre interessert...

Omtrent alle de nøtter du kan tenke deg

 Men. La aldri faren for "scams" og lommetyveri ødelegge opplevelsen av Delhi. Men for meg, som stort sett alltid er veldig høflig i utlandet, hadde litt problemer i starten. Det er bare å si bestemt "nei" og gå videre. Noen vil følge etter deg. Det er helt greit å si "la meg være alene". Gjør gjerne et nummer ut av det, og tiltrekk oppmerksomhet hvis det blir ille. Særlig hvis de er ubehagelige mot kvinner, kan det hjelpe. Selv om narkotika er veldig lett å få fatt i over store deler av India, så bør du aldri falle for den fristelsen. Det finnes eksempler på folk som har fått i seg noe helt annet enn de var "lovet" og har blitt ranet, voldtatt, jult opp og forlatt for å dø på hotellrommet. Oppgi aldri hvor du bor til noen som tar tilfeldig kontakt på gaten. Og ta aldri noen med deg noen du nettopp har møtt på rommet (selv om det kan se ut som drømmekvinnen/mannen akkurat der og da).

India i et nøtteskall. Handel, trafikk, søppel og folk. Men det er likevel herlig.

Men husk også å ha det hyggelig. Forhør deg på hotellet/hostellet om steder som er aktuelle å dra for å spise/drikke. Snakk med andre reisende eller andre du kjenner fra før. Delhi er en deilig by, men dessverre skjemmes den av noen problemer. Overmanner du dem, vil du ha en flott tid i Delhi og i resten av India.