Para-maribo? Pa-ra-maribo? Para-mari-bo? Para-maribo? Jeg hadde slitt med å lære hvordan man uttaler hovedstaden i Surinam. Selv i innsjekkingsskranken på flyplassen på Aruba, mumlet jeg bare "Par'bo" og ante ikke hvor tett på jeg var "slang-uttalen" av Surinams hovedstad og største by. Først da pursheren i det lille Insel Air flyet sa "Ladies and Gentlemen, welcome to Para-maribo" forsto jeg uttalen.
 |
| Paramaribo i dagslys |
Flyplassen her var ikke særlig stor, flyet var knapt halvfullt og dermed gikk det særdeles lett å komme seg gjennom imigrasjon- og tollkontroll, selv om visumet kostet 100 USD(!) Men det var ikke noe problem å få det på flyplassen (fra 1. mars 2016 heter det imidlertid ikke "visum" med "turistkort". Det fungerer på samme måte). Man må bare ha kontanter med seg, og også en returbillett ut av landet. Skal man reise over land ut av Surinam, må man altså skaffe seg visum på forhånd, hvilket kan være en meget tidkrevende prosess.
Du finner litt info her.Det var mørkt da jeg kom. Sen kveld, rett også slett. At taxituren inn til hotellet var på nesten én time, vel, se det hadde jeg ikke klart å lese meg til. At den i tillegg skulle koste 150 surinamiske dollar (altså nesten 350 kroner) hadde jeg heller ikke klart å finne ut. Det slo meg da jeg satte meg i baksetet på taxien og den fyldige kvinnen slo bilstereoen på full guffe, at jeg var alt for lite forberedt for et opphold her. Det var altså mindre enn én time siden jeg hadde klart å finne ut hvordan man uttaler navnet på hovedstaden. Kunne dette gå bra?
 |
| Utenfor Hotel Torarica i Paramaribo |
Det eneste jeg hadde var navnet på et hotell jeg hadde funnet billig på nettet,
Eco Resort. Og en bestilling på jungelsafari med avreise fryktelig tidlig dagen etterpå. Vi kjørte gjennom et mørkt landskap. Jeg visste at Surinam er et relativt trygt land. Med unntak av akkurat dette med tyveri. Og bilkapring. Men turen gikk overraskende radig. Samtidig var jeg glad jeg ikke merket bivirkningene av malaria-tablettene jeg gikk på. Forrige gang ble jeg dårlig. Nå var jeg i fin form. Likevel valgte jeg å dra rett på hotellet og rett i seng. Avreise til jungelen var timer unna.
 |
| På vei ut i jungelen... |
Før jeg kom til Surinam hadde jeg vært to måneder i Sør-Amerika. Min spansk er ikke helt perfekt, men det gjorde ingenting her. For i Surinam snakker de nederlandsk (hvis de da ikke heller har et eller annet stammespråk). Engelsk? Ganske begrenset. Jeg sto pliktoppfyllende foran hotellinngangen og ventet på bussen så lenge at jeg begynte å frykte at den ikke kom. Turen var det forresten
Mets Travel and Tours som sto for. De har utflukter som passer de fleste, både timeplaner, budsjett og interesser. Og som en ful føniks svingte en liten, sliten minibuss opp foran meg og en blid sjåfør hoppet ut og bablet ivei på nederlandsk. Jeg måtte gjøre ham oppmerksom på min noe begrensede forståelse av det språket. Men han snakket ikke et ord engelsk. Heldigvis var det noen nederlendere ombord som fikk forklart meg at jeg var på riktig buss, med riktig destinasjon. So far so good.
 |
| Lunch-pause et eller annet sted langt borte fra storbyens mas... |
Jeg forbarmet meg over de nederlenderne jeg fant og fikk de til å forklare mesteparten av det guiden så entusiastisk fortalte om. Om den nært forestående båtturen. Om hvor vi skulle. Om stammene som bodde i jungelen. Ja. Vi skulle besøke dem. Det gikk overraskende bra. Ett og annet ord forsto jeg også på egen hånd. Så fjernt fra vårt eget språk er da heller ikke nederlandsk. Vi kjørte noen timer. Stoppet for lunch og ankom etter hvert en bitteliten by ved elven, som rett og slett heter "Surinamelven". Fra den lille byen, Pokigron, gikk turen med båt videre nedover elven til en slags resort. Her fikk vi tildelt bungalows. Egentlig ganske fine, med tanke på hvor langt inne i ingenmannsland vi var. Men å sove inni en myggnetting... det er klamt det.
 |
| God stemning på båten nedover elven... Vel... smiler i hvert fall etter beste evne i varmen. |
De neste dagene ble det en lang rekke turer. Inn i jungelen bar det, uten å møte på så veldig mange spennende dyr utover en liten armé aper. Men dypt der inne. Mens regnet høljer ned, forstår man jo kanskje hvorfor det heter "regnskog". Også ble det tid til et besøk i en liten landsby. Imponerende nok at det var en by, for materialene de brukte for å bygge husene måtte fraktes med små trebåter helt fra hovedstaden Paramarib. Likevel hadde de hundrevis av hus, butikker, skoler, politistasjon og til og med en kirke.
 |
| En treskjærer og noen av bruksgjenstandene han har laget den siste tiden. |
Regnskogen i Surinam er en av verdens eldste og mest avsidesliggende naturreservater. Liten påvirkning fra storindustri og lite turisme, gjør at den fremstår særdeles uberørt og flott. Midt mellom husene traff jeg også på en grønn og kul kamerat
 |
| Heisann kompis! Snakker du ikke engelsk du heller nei? |
Å se hvordan livet i jungelen leves er en interessant opplevelse. Selvsagt har landsbybeboerne lært seg at det innimellom ramler inn turister med lommene fulle av penger, så antallet "hellige" steder man ikke skal ta bilde øker (men har man noen sedler på lur, er ikke stedet nødvendigvis like hellig lengre). Rundt halvparten er kristne (enten katolikker eller pinsevenner - noen få protestanter), ellers er det muslimer og hinduister (hinduistene stammer fra den gangen indere ble sendt til Surinam for å arbeide da begge landene var under britisk kontroll). mens andre tilhører mindre naturreligioner. Men det er greit å ha en guide å støtte seg til, som kan forklare hvor man ikke skal ta bilder.
 |
| Litt av landsbyen en regntung dag. |
Om kvelden var det samling til middag og hygge. Jeg begynte fort å like "Parbo-beer", som er det lokale ølmerket. Som oftest servert i liters glassflaske (og det er bare å helle i seg i varmen, for den blir fort lunken). Å sitte stille med en øl og høre på jungelens lyder er fint. Helt til man har fått noen for mye og begynner å synes de lydene blir svært høye... og HEI HEI... er det en frosk som hoppet opp på leggen min nå!!!
 |
| Fikk besøk av denne karen til middag en dag... |
Etter tre dager i jungelen hadde jeg fått nok for denne gang, og dro tilbake til Paramaribo. Byen har i og for seg ikke så mye å vise frem. Men litt er det. De flotte trehusene i sentrum, som formelig lyser kolonitid er et "must-see". Også kan man fint vandre langs "Waterkant", som er navnet på gaten som går langs elven. Her er det mange fine restauranter. Og på grunn av historien, som har gitt landet en stor etnisk spredning, er det både nederlandske (europeiske), indiske, indonesiske og kinesiske restauranter å velge mellom.
 |
| Trehusbebyggelse i sentrum av Paramaribo. |
Den kanskje største severdigheten er likevel St. Peter og Paulus katedralen. Faktisk er den den største trebygningen på den vestlige halvkule. Kirken er over 200 år gammel og med sine 44 meter høyde også et landemerke i Paramaribo.
 |
| St. Peter og Paulus katedralen (St. Peter and Paul Cathedral) |
Surinam er kanskje ikke landet du tenker på som et reisemål. Men det lar seg for eksempel fint kombinere med en reise til Karibia. KLM flyr også flere ganger i uken direkte fra Amsterdam (siden det tross alt er en tidligere nederlandsk kolono - selvstendighet fra 1975). Det går fly til/fra Brasil (men
Surinam airways, som flyr under mottoet "Flying on Trusted Wings(!), har ofte forsinkelser og kanselleringer). Det greieste er faktisk å reise via Karibia.
Insel Air tok jeg. Det tok et par timer fra Aruba.
Det sies at landet er trygt. Som i resten av Sør-Amerika, anses terrorfaren som svært liten, men faren for ran og tyveri er ganske stor. Det anbefales ikke å gå alene etter mørkets frembrudd. Parken "Palmentuin" er åssted for mye narkotikahandel - så unngå den etter mørkets frembrudd. Men folk flest er veldig hyggelige og i Paramaribo kan du være heldig og møte noen som snakker engelsk også. Vel verdt et besøk, hvis du vil ha en fargerik og annerledes destinasjon.
