Jeg har en forkjærlighet for å dra til steder hvor folk sier "hvor er det?", når du forteller hvor du har vært eller hvor du skal. Et av de stedene er Abkhasia, et land ved Svartehavet, som "alle" mener er i Georgia, men som er en de facto (selvutnevnt) selvstendig republikk. Russland har annerkjent staten, og regjeringen i hovedstaden er absolutt russiskvennlig. Området er også på UDs liste over steder du ikke bør reise til. Alt lå altså til rette for en spennende tur.
 |
| Strandliv ved Svartehavet. Rent vann og deilig rullestein. |
Å komme inn er en prosess som starter med å søke om visum Det gjør du på det
abkhasiske utenriksdepartementets hjemmeside. Så går det maks en uke før du får en hyggelig mail tilbake som inneholder et dokument som du tar med deg til grensen (pluss en kopi eller to, siden de tar dokumentet fra deg på grensen, men det er greit å ha et par ekstra mens du er i Abkhasia). Du kan enten reise fra Russland eller fra Georgia. Men reiser du fra Russland, må du ha et multiple-entry-visa (et visum som gir deg rett til å reise inn og ut av Russland flere ganger). Dette trenger du ikke hvis du kommer fra, og reiser tilbake til Georgia. Ikke prøv å bruke Abkhasia som transitland mellom Russland og Georgia, da kan du få store problemer på georgisk side, siden det ikke er lov å reise inn i Georgia fra den siden. Motsatt vei er langt enklere, har jeg blitt fortalt.
 |
| Sukhumi er hovedstaden i Abkhasia. Det er åpenbart at det er en viss fordums storhet her. |
Så: Hvordan gjorde vi det? Vi tok nattog fra Tbilisi, hovedstaden i Georgia, til Sugdidi som er byen tettest på grensen til Abkhasia. Det er ikke en fryktelig lang togtur, men den går rimelig sent, så det er bare å bunkre opp med øl og vodka (eller cola og vann, alt ettersom). Det koster noen skarve hundrelapper for en tosengs kupé på første klasse, men utover te, er det ikke særlig med servering ombord (på stasjonene er det imidlertid lett å kjøpe noe fra damene som står der med kasser).
Om morgenen tok vi en taxi fra stasjonen til grenseposten. Siden det var skrekkelig tidlig på dagen, var ingenting åpent, så det var oss og noen kyr som sto og ventet til klokken ble åtte og den georgiske grensevakten tok en titt på passene våre og lot oss starte med å gå veien gjennom "ingenmannsland". Vi passerte et par geværstillinger og noen soldater, men de lot seg ikke merke av oss. Etter å ha gått over en bro og sett det gigantiske abkhasiske flagget vaie på andre siden av elven, måtte vi stoppe og vente sammen med alle andre som skulle over. Vi stilte også klokken én time tilbake, og siden grensepasseringen først åpnet klokken 8, så måtte vi vente en drøy halvtime før det skjedde noe...
 |
| Veien gjennom ingenmannsland. I det fjerne sees Abkhasisk jord... |
Det var åpenbart at vi var de eneste med utenlandske pass i køen, så en grensevakt kom bort og ba om å få passene våre. Han tok dem med i en liten bod og ble borte en stund, før vi fikk dem tilbake. Så åpnet de porten til en gangvei som rett og slett var gjerdet inn på alle sider (også over oss). Her skal ingen kunne rømme. Vi sto kanskje tre kvarter i ny kø foran selve grenseposten, men etter en stund kom en vakt som snakket et snev av engelsk og hentet passene våre og ba oss gå ut av køen. Vi kunne gå rett bort til selve vaktboden og etter et par minutter sto vi med passene i hendene og hadde tillatelse til å bevege oss fritt i Abkhasia.
 |
| Mer strandliv... Var der i oktober. Fortsatt varmt, men ikke veldig folksomt. |
Fra grensen var det lett å finne en minibuss (marshrutka) som kjørte til hovedstaden. Vi måtte ikke vente lenge på avgang, og bussen fylte seg opp i løpet av turen. Vi hadde ikke bestilt noe hotell, men hadde skrevet ned adressen til et par stykker og viste den øverste til sjåføren. Selv om vi ikke ble sluppet av utenfor, fikk vi med en forklaring på hvor vi skulle gå (på et slags engelsk). Etter å ha fått rom, bar turen direkte til visum-senteret (Consular service) som ligger på 33 Sakharov (ikke langt fra Freedom Park). De er åpne på hverdager i hvert fall frem til 12.30 (muligens også på ettermiddagen). Du MÅ dra dit i løpet av tre dager, og du MÅ ha dokumentet du får der, for å slippe ut. Avhengig av lengden på oppholdet, så betaler du et gitt beløp i USD (10 USD for opphold inntil ti dager) eller (helst) russiske rubler, og bang... Så er alt papirarbeid i orden og du kan slappe av i Sukhumi.
 |
| Cruisehavnen - den gang det var hyppig båttrafikk til og fra Sukhumi. |
Det er ikke allverden å ta seg til. Det skal sies. Men langs strandpromenaden finnes et utvalg butikker, restauranter og barer. I tillegg er det også mulig å dra på det store markedet som ligger litt inn i byen fra strandpromenaden. Kirker og storslåtte bygninger er det mange av. Dessverre er det ikke like flott som i storhetstiden, da turismen ikke akkurat blomstrer. Vær også litt oppmerksom i valg av hotell. Noen trenger ikke nødvendigvis være i like god forfatning som de fremstår på bilder. Jeg bodde på
Leon Hotel og kan gå god for at det var et meget bra alternativ. Fin restaurant. Bar og balkonger.
 |
| Hvis du synes det er fint å drømme tilbake og tenke på hvordan det en gang var, er Abkhasia et spennende reisemål... |
Er det trygt? Ja. Faktisk så er de fleste her glade for å se besøkende. Folk er stort sett trivelige, og selv om ikke alle snakker engelsk, så går det an å navigere seg rundt med litt hjelp av en ovesetter og noen russiske innøvde gloser. Men det ER en konflikt med Georgia. Det ER utplassert landminer langs grensen til Georgia (ikke ved de offisielle grenseovergangene, selvsagt). Du KAN plutselig bli stoppet av sikkerhetstjenesten FSB og avhørt. Og det er ikke kjempelurt å sjangle dritings gatelangs om kvelden/natten. Hvis du opplever problemer er det ofte et triks å ikke snakke et ord russisk (selv om du egentlig gjør det). Det kan få dem til å gi opp. Det gjelder både politi/FSB og andre personer som virker truende.
 |
| Selv er de stolte av vinen sin... Jeg er litt mer skeptisk... |
Du kommer uansett til å ha en opplevelse for livet etter å ha vært her. Og det er et spesielt sted. En fin ting hvis du er her i badesesongen (april/mai - september/oktober) er å ta en tur på stranden. Men ikke forvent å finne overfylte strender med strandbarer og partystemning. Det er relativt rolig. Men så kan du jo ta med deg noen øl og underholde deg selv. Hoteller og noen restauranter har gratis internett, så du får fortalt hvor du er...
 |
| Detalj fra broen som fører over elven Patara Enguri som stort sett følger grensen... |
Å reise ut igjen er like enkelt som å komme inn. Vi tok en taxi fra hotellet (som de fikset) til grensestasjonen. Der var det litt kø, men ikke lenge. Husk for guds skyld passet og det lille visa-papiret du fikk på kontoret i sentrum. Det trenger du for å komme ut. (grensen åpner klokken 8 og stenger klokken 7 på kvelden). Du kan få noen spørsmål om hvor du har vært etc. Si sannheten, og legg gjerne til at det var hyggelig. Jeg har hørt om folk som har måttet vise bildene de har tatt til grensevaktene. Men det skjedde ikke oss (ikke ha kamera eller noe slikt synlig når du går over grensen). Det som imidlertid skjedde var at grensevakten i boden så passet mitt, lente seg frem og sa lett gebrokkent: "Norsk... Snakker du norsk?". Jeg ble så forfjamset at svaret var "No. English is fine"... Etter å ha fått tilbake passet og visumpapiret legger du passet i lommen og gjemmer visumpapiret i bagasjen. Hvorfor? Jo, fordi det vil de ta på georgisk side av grensen når du må vise passet der, er det ikke det, bryr de seg ikke om å spørre (normalt sett). Og det er jo en sabla god suvenir fra turen. Når grensevakten på georgisk side spør hvordan oppholdet var, svar enkelt med "Not very good", så smiler de bredt og slipper deg igjennom uten flere spørsmål.
